Regjeringens kriselov ble stoppet av en jusprofessor. Hva sier det om Stortinget som lovgiver?

At forslaget ble stoppet, kan særlig én person takkes for: jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg (bildet), skriver Andreas C. Halse. Foto: Signe Dons

Dersom regjeringen skriver lovene og Stortinget opererer som stemplingskontor, er det ikke bare en praktisk svakhet. Det er et demokratisk problem.

Det er ikke hver dag Stortingets lovbehandling vekker folkedypet. Men denne uken gjorde den nettopp det. Bakgrunnen er et forslag om å endre sivilbeskyttelsesloven. Kort sagt ville endringen gitt regjeringen vide fullmakter til å kommandere sivile til arbeid i krig og krise.

Lovforslaget er prinsipielt betenkelig av flere grunner.

1. Lovforslaget inneholdt ingen klar avgrensning om terskelen for å utløse fullmaktene.
2. I praksis åpnet lovforslaget for å overføre lovgivningsmyndighet fra Stortinget til regjeringen. Det er ikke uproblematisk. Grunnloven utpeker Stortinget som lovgivende forsamling og gir klare retningslinjer for hvordan lover kan endres.
3. Loven gikk langt i å gi regjeringen – ikke Stortinget – definisjonsmakten for hva som utgjorde en krise, og dermed utløste fullmaktene.

Forslaget passerte både departementets skrivebord, høringsrunden, komitébehandling og debatt i Stortinget – nesten uten motstand.

At forslaget ble stoppet, kan særlig én person takkes for: jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg. Gjennom en oppsiktsvekkende produktiv påskeferie løftet hun frem svakhetene i lovforslaget i sosiale medier, og i dagene som fulgte, våknet både tradisjonelle medier og politikere. Behandlingen er nå utsatt. Det fortjener politikerne ros for – evnen til å lytte er avgjørende for et levende demokrati.

Men det er også et varsko.

Flere av de mindre partiene stemte rett nok mot forslaget. For det store flertallet var forslaget uproblematisk – helt til de ble konfrontert med innholdet. For eksempel var Fremskrittspartiet det første partiet til å snu, selv om de hadde saksordføreren i saken. Under den første stortingsbehandlingen kalte han prosessen «norsk politikk på sitt aller beste».

Stortinget sitter på sidelinjen når lovene lages

Det urovekkende er ikke bare hva som nesten ble vedtatt, men hvor lett det kunne skje. Og at få på Stortinget reagerte – før det smalt i offentligheten.

For lovforslaget har ikke ligget i en skuff. Det har vært gjennom hele lovgivningsprosessen – og flere varslet om de samme problemene som Høgberg pekte på, herunder Høgberg selv.

Historien om sivilbeskyttelsesloven er ikke et engangstilfelle. At Stortinget ombestemmer seg mellom første og andre lovbehandling, er riktignok sjeldent. Men det er også sjeldent at Stortinget direkte påvirker hva som står i lovene de vedtar.

En lovgivende forsamling uten lovgivning?

Stortinget har en rekke muligheter til å påvirke lovene og hvordan de skal tolkes.

Det kan de gjøre ved å fremme forslag selv eller gjennom endringer i regjeringens proposisjoner.

En gjennomgang jeg gjorde i 2021, viste at Stortinget selv i snitt vedtar halvannet lovforslag pr. år som kommer fra dem selv. I nesten ni av ti tilfeller gjør Stortinget heller ikke substansielle endringer i regjeringens lovforslag – tvert imot bankes forslagene rett gjennom.

Stortinget kan også skrive merknader som gir føringer for hvordan lovene skal forstås i ettertid. Dersom Stortingets flertall, for eksempel gjennom komitébehandlingen, har en klar formening om hvordan en lovbestemmelse skal forstås, vil dette veie tungt i domstolene.

Merknadene består imidlertid ofte av programerklæringer og generell støtte til departementets vurderinger. Det er sjelden Stortinget faktisk utfordrer, endrer eller utdyper lovforståelsen.

Hvorfor nøyer Stortinget seg med tilskuerplass til lovgivningen?

En nærliggende forklaring er ressursene. Regjeringen har store utredningsmiljøer i ryggen. Stortingets utredere er dyktige, men få. Samtidig forventes det at representantene er overalt – besøker bedrifter, steker vafler og – ikke minst – håndterer mediene.

Det koster mer å fremstå feil enn å la dårlige lover passere. Mediene jakter gladelig etter den minste indiskresjon eller personlige skavank blant våre folkevalgte. Men det var få som stilte de viktige spørsmålene om sivilbeskyttelsesloven før Høgberg tok sin demokratiske påskeferie.

Hva må gjøres?

For stor avstand mellom velgerne og de som faktisk lager lovene, utfordrer folkestyret. Det er ikke løst over natten, men noe kan gjøres.

1. Styrke Stortingets utredningskapasitet. Flere og sterkere fagmiljøer i Stortinget vil gjøre det mulig å kvalitetssikre regjeringens forslag, stille gode spørsmål og utforme egne forslag.
2. Gi mer oppmerksomhet til saksbehandlingen. I dag belønnes raske utspill i mediene – ikke grundig arbeid med lover. Her har også mediene et ansvar.

Arbeidsdelingen mellom storting og regjering er fornuftig på mange måter. Det er positivt at ikke ethvert innfall blir til lovtekst over natten, uten at lovforslagenes konsekvenser er grundig utredet.

Når Stortinget begrenser sin involvering i lovgivningen, er det likevel problematisk. Stortingets fremste ansvar er å vedta lover. Da må representantene vite hva de vedtar, og kunne stå for det i ettertid. Man kan ikke stemme på regjeringen – men man kan stemme på Stortinget.

Dersom regjeringen skriver lovene og Stortinget opererer som stemplingskontor, er det ikke bare en praktisk svakhet. Det er et demokratisk problem.