Så langt har det grønne skiftet i Europa vært en katastrofe for selvstendighet og robusthet

DEBATT: Nysnøs Siri Kalvig skriver i Aftenbladet 17 april om klima, sikkerhet og hvordan hun mener klimateknologisk innovasjon «styrker Europas selvstendighet». Så langt har det grønne skiftet i Europa vært en katastrofe for selvstendighet og robusthet.

Et forsvar basert på elektriske biler, tanks og fly er en skremmende tanke. Foto: Shutterstock

Man har gjennom grønn politikk bygget ned kull- og kjernekraft, redusert olje- og gassaktiviteten og gjort seg mer avhengig av fossil- og annen energiimport. Prisene har økt og industrien flykter. Krigen er en delårsak, og beviser langt på vei at Kalvig tar feil. Hadde man nå hatt kullkraftverk, kjernekraft og nok olje og gass, hadde Russland vært et mindre problem i denne aksen. Nå finansierer Russland krigen med fortsatt betydelig gassalg.

Hvis det er riktig at klimaendringer er en multiplikator som forsterker sårbarhet, burde vel dette isolert sett være en fordel for Norge og Europa versus Russland og Kina. Vi er jo mye rikere enn dem og vår evne til å håndtere klimaendringer, og samtidig gjøre andre ting, burde gi oss fortrinn. Rent kynisk, jo tøffere klima, jo bedre relativt sett for Europa – sikkerhetsmessig.

Konklusjonen brister raskt

Denne konklusjonen brister imidlertid umiddelbart hvis man innfører massiv grønn energipolitikk, slik store deler av Stortinget nå synes å styre mot, gjennom sine utopiske klimamål. Hvis de prøver, sammen med EU, å nå klimamålene innen 2035-40-50, vil det rasere de statlige økonomiene, øke energiprisene ytterligere og utløse masseflukt/-død i industrien. Fossil-andelen vil trolig fortsatt være høy i 2050, men uten betydelig egenproduksjon øker sårbarheten.

Bruker man spillteori, kan man godt se for seg at Kina og Russland fronter tøffe klimamål. Som det så lønner seg å bryte, rent sikkerhets-strategisk. Veksten i bruk av kull er massiv i Kina og India, og den ser ikke ut til å stoppe. Hvis Kalvig tror Kina, Russland eller USA vil øke sin grønne satsing for å bli mer militært slagkraftige, tar hun grundig feil.

Grønt skifte jevnstilles ofte med økt grad av elektrifisering. Det er også problematisk, rent sikkerhetspolitisk. Et forsvar basert på elektriske biler, tanks og fly er en skremmende tanke. Og et samfunn som går i stå ved å bombe fem–ti sentrale transformatorstasjoner, eller ved å kutte noen kabler, er blottet for motstandskraft.

Et sunnhetstegn

Kalvig er bekymret for tilgang på risikokapital. Etter mitt syn er det et sunnhetstegn at kapitalmarkedene omsider begynner å skjønne at de fleste teknologier man p.t. kan putte penger i, kaster dårlig av seg. Jo da, onshore vind og sol, kan til dels nå forsvares bedriftsøkonomisk, prosjekt for prosjekt. Men det er kun fordi investorene ikke trenger bidra med balansekraft og systemkostnadene når det ikke blåser eller sola ikke skinner. Studier viser at disse kan øke totalkostnadene pr. KWH med 5–30 gangeren, som langt fra er bærekraftig. Denne kostnaden havner hos sluttbruker, gjennom nettleie, økt pris og lavere regularitet. Statnett kom tidligere denne måneden med skremmende historiske tall som gir en forsmak på hva strømkundene har i vente.

Behovet for opprustning vil legge press på viktige verdikjeder og konkurrere med energiproduksjon både på naturressurser, produksjonsanlegg, folk og finanskapital. Vindkraft krever nå 10–20 ganger mer stål pr. KWH sluttbrukerenergi enn olje og gass. Dermed vil og bør olje og gass vinne, når opprustning skaper flaskehalser for bl.a. råvaretilgang.

Mangel på billig energi større problem

Kalvig nevner EUs uttalte mål om strategisk autonomi, dvs. økt lokal produksjon. En slik politikk må nødvendigvis gå ut over produktiviteten (samme effekt som handelskrig), altså lavere output pr. enhet innsatsfaktor. Dette forsterker flaskehalspoenget ovenfor – gitt opprustning, må resten av kapasiteten i samfunnet (Europa) brukes på de billigste energikildene.

Jeg er dog for innovasjon innen forskning og utvikling av nye løsninger som engang kan konkurrere med billig fossil energi, men vi kan ikke kutte ut olje og gass før disse teknologiene er på plass, slik noen stater nå gjør (f.eks. Tyskland, Storbritannia, California). Heldigvis viser de fleste IPCC-scenarioer at konsekvensene av klimaendringene er moderate. Vi har tid.

Mangel på nok billig energi vil være et langt større problem. For hva er det som kjennetegner verdens aller fattigste i dag? Manglende tilgang på billig energi, fortrinnsvis olje og gass. Bildet er selvsagt mer sammensatt, men med nok energi, ville flere av de andre årsakene blitt dempet eller forsvunnet/overvunnet. Og disse landene ville håndtert klimaendringene bedre.

Mer om alt dette kan leses gratis i denne boken.