Så sitter vi med en kirke fra 1887 som ikke skal endres

Det er økt søkning til gudstjenester og arrangementer, og i 2024 meldte like mange seg inn i vår menighet som dem som valgte å gå ut.

Etter et økonomisk kriseår i 2023 sluttet menighet og "landsbyen" opp rundt menigheten. Vi fikk mer en doblet faste månedlige gaver fra medlemmer og en stor økning i enkeltgaver fra 2023 til 2025.

Lillesand menighet drives i 2 kirkebygg planlagt for en annen tid, der målet var å kunne samle nær hele byens befolkning i en storstue på høytidsdager.

Dagens aktivitet er annerledes. Barnekor og voksenkor øver i kirka, konfirmantene skulle gjerne brukt kirkerommet mer og andelen barn på familiegudstjenester øker.

Vi ønsker ikke at barna skal sitte passive i kirkebenkene. Vi trenger tilrettelegging slik at flere blir glade i kirka vår og det som møter dem der av tro, tvil og undring.

Derfor har menigheten i mer enn 20 år søkt alternative løsninger for å realisere et tilbygg til Lillesand kirke.

Et forsøk på bygg i kirkebakken foran inngangspartiet ble stoppet tidlig på 2000-tallet grunnet protester fra naboer og vernemyndigheter.

De siste 6 årene har menigheten gjort nye forsøk på å tegne tilbygg som i begrenset grad påvirker estetisk opplevelse av kirkebygget.

Lillesands anerkjente arkitekt Jan Egil Løvdahl har vært engasjert.

En første tegning basert på skisser fra en kirkearkitekt, beliggende bak kirken mot fotballøkke og søstrene Christensens vei, ble avvist av Riksantikvaren og fylkeskommunen. Estimert byggekost ca 20 millioner kroner.

Vår opplevelse fra presentasjoner i Lillesandposten og til velforeningen var at dette forslaget i stor grad ivaretok en nødvendig helhet i forhold til omgivelsene.

Det er siden, i forsøk på å bli enige med Riksantikvaren, blitt laget 4 ulike tegninger.

Den siste, som søkte å ivareta alle føringer fra Riksantikvaren om at man ikke skulle har noe synlig bygg over bakkenivå rundt kirka, ble også avvist av Riksantikvar og fylkeskommunen. De kunne ikke godta noen nybygg overhodet.

I forsøk på å imøtekomme Riksantikvaren anslår jeg at total byggekostnad doblet seg underveis mellom første og siste tegningsforslag.

Menigheten kommer ingen vei.

Verneinteressene i Norge er så sterke at de har skjønnsmessig veto mot alt de ikke liker.

De vil sikkert være uenige i mitt utsagn her, da de alltid har en lovhjemmel, men deres utøvelse av skjønn imøtekommer unntaksvis behovet for endringer og tilpasning til nåtid.

Så sitter vi med en kirke fra 1887 som ikke skal endres.

Samfunnet forstår at skoler ikke kan brukes slik de ble bygget for 140 år siden, kulturhusene ser også helt annerledes ut nå, men kirkene skal konserveres som museumsbygg for all fremtid.

Det gir ingen vinnere, bare tapere.

(Dette er uttrykk for min personlige oppfatning.)