Samfunnet svikter ungdommene

Av: Mohammed Mousa

Masterstudent og medlem av Unge Høyre

Når vi snakker om ungdom og gjenger, må vi se hele bildet.

For mange unge handler det ikke bare om lovbrudd, men om å finne tilhørighet, status – og penger.

Gjengene tilbyr alt dette til dem som føler seg utenfor, og i enkelte miljøer kan det nesten virke som en drømmeverden:

Mer penger enn hjemme, mer status enn på skolen, mer makt enn i hverdagen.

Forskning viser at økonomisk ulikhet, svake lokalsamfunn og dårlig tilgang på støtte øker risikoen for at unge havner i kriminalitet.

Når barndommen preges av fattigdom, arbeidsledighet og få alternativer, blir veien kort til miljøer som tilbyr en form for «vei ut».

En rapport om barn, unge og kriminalitet peker ut barn med atferdsproblemer og rus som spesielt utsatte.

Over 40 prosent av ungdommer som allerede har begått lovbrudd, sliter med rus.

Rundt 20 prosent tilhører en høyrisikogruppe for å fortsette.

Fattigdom er altså ikke alt – men det forsterker effekten av andre problemer: svake skoler, fraværende foreldre, rus, lite fritidstilbud.

VIL SLÅ HARDT NED PÅ UNGDOMSKRIMINELLE: Sylvi Listhaug inviterte til pressekonferanse om kriminalitet på svenskegrensa med påfølgende mathandel på Nordby, Svinesund tidligere i høst. Foto: Helene Mariusse / VG

Summen gjør veien til kriminalitet kortere.

I debatten om ungdomskriminalitet står to fronter mot hverandre: de som vil ha strengere straffer og mer politi, og de som vil satse på forebygging.

Begge deler trengs, men ofte virker det som det blir enten-eller.

Regjeringen har satt av 2,8 milliarder kroner til sin «gjengpakke 2», hvorav 2,4 milliarder går til politi og kriminalitetsbekjempelse.

Men spørsmålet er: hjelper det å gi politiet mer penger hvis de ikke vet hva som faktisk virker?

Flere forskere mener at det ikke holder med flere uniformer – innsatsen må rettes mot årsakene til at unge velger kriminalitet.

VIL SAMARBEIDE: «‹Norge har en tradisjon for samarbeid på tvers av partier – den bør vi ta vare på nå», skriver Mohammed Mousa i Høyre. Foto: Privat

Når skoler, fritidstilbud og sosiale tjenester kuttes, blir politiet stående alene med problemer de egentlig ikke kan løse.

Kriminalitet handler ofte om sosial ekskludering og mangel på muligheter – ikke bare om for få patruljer i gatene.

Noen politikere bruker hvert eneste lovbrudd som anledning til å skylde på motparten.

Men dette er et samfunnsproblem, ikke en partipolitisk konkurranse.

Ungdomskriminaliteten øker i store deler av Europa, og også her hjemme.

Skal vi stoppe utviklingen, må partiene samarbeide, ikke krangle om hvem som har skylden.

Hvis vi ikke tar dette på alvor, risikerer vi både mer vold, dårligere integrering og mindre tillit til myndighetene.

Norge har en tradisjon for samarbeid på tvers av partier – den bør vi ta vare på nå.

Norge har ressursene.

Vi har forskere, lærere, kriminologer og sosionomer som sitter på kunnskapen om hva som faktisk virker.

Politikerne må bruke dem – ikke vedta ideologiske pakker først og finne forskning som passer etterpå.

Forskningen må styre politikken, ikke omvendt.

Politiet er viktige, men de kan ikke gjøre alt alene.

Erfaring viser at forebygging virker best når politi, skole og sosiale tjenester samarbeider.

Regjeringen har begynt å støtte kommunale tiltak med én-til-én-oppfølging av unge lovbrytere.

Det er bra, men det må følges opp.

For å tro at vi kan løse gjengproblemet med flere uniformer alene, er å gamble med tryggheten i byene våre.