Sett fra en merd eller en oljeplattform, er Fastlands-Norge et skatteparadis

GJESTEKOMMENTAR: Sett fra en merd eller en oljeplattform, er Fastlands-Norge et skatteparadis.

Får Norge inn all lakse – og oljeskatten vi skal ha, spør Ole Kvadsheim. Foto: Shutterstock

Finansdepartementet regnet med at lakseskatten ville skaffe 3,5 milliarder kroner til stat og kommuner. Resultatet, etter at skatten har fått virke en stund, er begredelig. Staten endte på 868 millioner kroner. For all del et stort beløp, men en brøkdel av hva vi ble forespeilet. Det er selvsagt bittert at laksebaronene i så stor grad har greid unngå grunnrenteskatten de ble pålagt. Men i det store bildet er lakseskatten småpenger. Det mest bekymringsverdige med lakseskatt-pengene som forsvant, er måten de forsvant på. Vi har all grunn til å tro at laksebaronenes triks også brukes i andre, og for Norge, langt viktigere næringer. Som olja. 

Flytter profitten

Stikkordet er «internprising». Det er bare en avgrenset del av lakseproduksjonen som er pålagt ekstraskatt på overskuddet: verdiskapningen som skjer i merdene. Konsesjoner til å sette ut fisk i sjøen er en knapp, og stedbundet ressurs. Det gir rom for en ekstraordinært stor avkastning, som er knyttet til selve naturressursen. Grunnrenteskatten er ment å hente inn noe av denne ekstra-avkastningen. 

Alt som skjer før fisken slippes ut, som å produsere settefisk, skattes med ordinær selskapsskatt på 22 prosent. Det samme gjelder alt som skjer etter at laksen forlater merdene.

Problemet er at konsernene som regel er involvert i alle produksjonsleddene. De lager settefisk, «passer på» fisken mens den er i merdene, høster den, og fileterer den. Ulike underselskaper står for hver sine oppgaver, og «kjøper og selger» varer og tjenester til hverandre. Skal du unngå grunnrenteskatt, er fremgangsmåten enkel nok: Flytt overskuddet fra selskapet som forvalter fisken mens den er i merdene, som betaler mye skatt, til et av dem som betaler lite skatt.

Normprisen tetter et viktig smutthull

En måte å få til det på er å selge den fullvoksne laksen kunstig billig til et eget slakteri/fileteringsanlegg. Dette skattetrikset har myndighetene dels sikret oss mot, gjennom å opprette et såkalt normprisråd. Deres jobb er å fastslå hvilken pris det er rimelig å tenke at laksen kunne blitt solgt for, i en tenkt verden hvor den ble kjøpt og solgt mellom uavhengige parter, som ikke er under samme konsern. Den skattbare inntekten beregnes ut ifra denne «normprisen».

Lakselobbyen har den siste tiden flyttet fokus, fra å angripe skatten i seg selv, til å angripe disse normprisene. Det er nok en lur strategi. Mantraet fra næringen, og Høyre/Frp er at normprisene systematisk settes for høyt, og at oppdrettsselskapene dermed må skatte på inntekter de ikke har. Det på tross av at normprisrådet har fått få formelle klager på prisene de har satt. Løsningen fra de borgerlige er å fjerne hele rådet, og åpne skattesmutthullet på vidt gap. Det ble heldigvis nedstemt i Stortinget. 

Men at normprisene inntil videre består, sikrer oss ikke fullt ut mot skattetilpasning. Siden lakseskatten ble innført har den skattbare inntekten knyttet til oppdrett stupt, mens den har økt stort i selskapene på land. Konsernene har flere skatteverktøy enn å selge laksen for billig. De kan organisere utgiftsposter «smartere» og flytte kostnader over til selskapet som betaler grunnrenteskatt. 

Fartsblindhet i oljen

Vi har god grunn til å tro at lignende skattetilpasning skjer i oljenæringen. Står du på Troll-plattformen og skuer mot land, kan du, på en klar dag, kanskje se konturene av det som for deg er skatteparadiset «Fastlands-Norge». Får du flyttet overskuddet, fra offshore til land, går skatten på overskuddet ditt ned fra 78 til 22 prosent. Som med laksen, har vi et normprisråd for olje. Rådet tetter det viktigste skattesmutthullet, å selge oljen for billig, men systemet er ikke 100 prosent vanntett.

I forbindelse med Norsk Oljemuseums markering av 50 år med oljesærskatt i april, presenterte NMBU-professor og leder av Skatteforsk – Centre for Tax Research, Annette Alstadsæter, en figur som gir grunn til bekymring.

Oppdagede skattefravikelser i olja, målt i kroner og øre, har falt siden tusenårsskiftet og fram til 2014. Som andel av hvor mye oljeselskapene betaler i skatt, har den stupt. Det kan selvfølgelig skyldes at oljeselskapene drev/driver mindre aggressiv skatteplanlegging enn før. Men en mer sannsynlig forklaring er at vi er dårligere til å oppdage tilpasningene.

Får vi inn all oljeskatten?

Det er krevende å føre oppsyn med alle kostnadene til selskapene. Det er for eksempel vanskelig å slå fast sikkert at et oljeselskap betaler kunstig mye for å leie inn en konsulent fra konsernet de er en del av, og som ikke betaler grunnrenteskatt. Eller vise svart på hvitt at konsernene fører opp kostnader knyttet til internasjonal forskning og utvikling på regnskapet til selskapet på norsk sokkel. Resultatet kan være at staten får inn langt mindre i oljeskatt enn vi kunne ha gjort. Inntektene fra oljen er så enorme at det er lett å bli fartsblind. Det koster oss nok mer enn vi tror.

• Ole Kvadsheims tidligere gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer