Sjelden har England elsket laget sitt mer

Natt til tirsdag tok Norge en seier som kan skrive om landets fotballhistorie.

Det samme gjorde England.

De slo «bare» Mexico. Det var «kun» åttedelsfinale. De spilte ikke bra en gang. Men for engelsk presse var dette landets største VM-seier siden 1966.

På én kveld ble spillerne helter.

På én kveld ble landet samlet.

På én kveld ble Norges oppgave større.

«Dysfunksjonelle»

Seieren har endret hvordan England ser på seg selv.

Vi vet alle hva som pleier å skje med England i VM. De hyper opp sine stjerner og prater om at de kan vinne hele greia, før de faller ved første store hinder, ofte takket være en kontroversiell hendelse eller en syndebukk.

I 1998 ble David Beckham utvist mot Argentina.

I 2006 så Wayne Rooney rødt mot Portugal.

I 2010 ble ikke Frank Lampards mål mot Tyskland godkjent.

I 2022 bommet Harry Kane på straffe mot Frankrike.

England er VMs mest mislykkede storhet. De fant opp spillet og har verdens beste liga, men har bare vunnet turneringen én gang, og det på hjemmebane i 1966. Dette er en status de er klar over.

Nå i VM så historien ut til å bli den samme.

Thomas Tuchel ble kritisert for å vrake en rekke stjerner fra troppen. Noen mislikte ham fra dag én fordi han er fra Tyskland, som er Englands store fotballrival. I gruppespillet vaklet forsvaret mot Kroatia, før angrepet sviktet mot Ghana.

Da England slet seg forbi Kongo i 16.-delsfinalen, ble laget beskrevet i pressen som «dysfunksjonelt».

Noen tror Tuchel hadde fått sparken om de hadde tapt.

Da de møtte vertene Mexico, virket det som skrevet at England skulle ryke ut.

Maradonas spøkelse

Det var ikke Mexicos lag de fryktet. Det var anledningen.

Det var Estadio Azteca.

Mexicos fotballkatedral var full av engelske spøkelser. Det var der Diego Maradona scoret sitt solomål, og så slo ballen i mål med hånden da England røk ut av VM i 1986.

Men det verste var at den lå 2,240 meter over havet.

I fem dager pratet engelsk presse om hvordan spillerne kom til å slite i den tynne luften i Mexico City. Reportere jogget rundt i gatene og postet videoer av seg selv, svette og utmattet, for å dokumentere hvor tungt det var for britene å prestere i høyden.

Mexicos fordel var så stor at avisen The Times mente den «nesten går på bekostning av VMs integritet».

De hadde én dag ekstra hvile. De trengte ikke å reise.

Mexico hadde aldri tapt en VM-kamp på Estadio Azteca.

Alt så ut til å gå imot England.

Kvelden før hadde mexicanske fans skutt opp fyrverkeri utenfor Englands hotell for å vekke spillerne. Avspark ble utsatt i en time på grunn av torden og lyn. Så ble spillerne møtt av 80,000 pipende fans. Det var en mexicansk heksegryte, et colosseum med flomlys.

Det var som om fotballgudene hadde regissert Englands største mareritt.

Klarering på 50 meter

Og så håndterte de scenarioet de hadde fryktet mest.

England ledet 2–1 da Jarell Quansah fikk rødt kort like etter pause.

Uh-oh.

De hadde aldri vunnet en VM-kamp med 10 mann.

Så scoret lagene på en straffe hver, før Tuchel la alle mann i forsvar, parkerte bussen og kastet nøkkelen. I tre kvarter stupte England foran skudd og innlegg. De løp, taklet og gnisset tennene. Så fort de fikk ballen, moste de den opp.

Det ble lagt til 12 minutter. Da dommeren blåste av kampen, falt Englands spillere ned på kne med armene i været.

Ingen seier har betydd mer for dem enn denne.

Så mange øyeblikk er allerede blitt legendariske i England.

Stupheadingen til gigantiske Dan Burn, som klarerte ballen fra egen boks og forbi midtstreken. De febrilske redningene til Jordan Pickford. Mexicos trener Javier Aguirre som roper etter Anthony Gordon, for så å si «faen ta deg» og glise.

Kane var så hes at han knapt kunne prate, og ga et intervju til BBC som fort førte til sammenligninger med Bernt fra komiserien Bernt og Erling.

Det var en klassiker. England vant 3–2.

Det hadde vært bedre for Norge om de vant 3–0.

Søle på knærne

Da hadde England kanskje gått inn i kvartfinalen med en falsk trygghet.

Her vant de i stedet en krig, i hvert fall ifølge fotballens leksikon. De britiske journalistene til nettsiden The Athletic skrev at England hadde «overlevd beleiringen ved Estadio Azteca», som om spillerne hadde ligget i skyttergravene.

Britiske politikere hyllet spillerne som helter.

Det engelske fotballforbundet la ut en video på X av spillerne som feiret i garderoben. I skrivende stund har den blitt sett nesten 40 millioner ganger.

Spania liker vakkert pasningsspill. Brasil feirer finter og hælspark.

England? De elsker en sklitakling i fossregnet.

Det er en fotballnasjon som forenes av søle på knærne og grønske på shortsen. Et av de mest berømte bildene av en England-spiller er ikke av Alan Shearer som hever hånden etter en scoring. Det er av stopperen Terry Butcher etter en VM-kvalik mot Sverige i 1989, med bandasje rundt hodet og drakten full av blod.

Ingenting samler England som når spillerne blør for hverandre.

Norges håp

Så ja, dette var Englands største VM-seier siden 1966.

Det er ingen tvil om at nøkkelspillere som Kane og Jude Bellingham er i knallform.

Heldigvis for Norge har England fortsatt problemer. De har knapt blitt omtalt etter seieren mot Mexico, og selv Quansah er blitt tilgitt, men svakhetene er der ennå. Forsvaret lekker. Med Quansah suspendert må de finne en ny høyreback mot Norge.

Seieren må ha kostet enormt med krefter.

Men om moralen hos Norge er høyere enn noen gang, er det samme sant i Englands leir. Lørdag kveld stiller England med knyttede never, brusende blod og armene om hverandre.

For Norge er målet å skrive ny historie.

For England er håpet å endre fortellingen om seg selv.