Skal Stavanger bli ledende på karbonfangst? Sånn må det bli i en region der oljedunsten er sterk

DEBATT: Nå skal altså Stavanger bli ledende på karbonfangst? Sånn må det vel bli, i en region hvor «alle» er i olja, i et land hvor oljedunsten står så sterkt at ingen ledende politikere eller partier makter å tenke klart om forholdet mellom klima og fossil energi.

Hafslund Celsio fremtidige karbonfangst og avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Representanter for ONS, Stavanger kommune, Næringsforeningen i Stavanger-regionen og interesseorganisasjonen med det misvisende navnet «Energy Transition Norway» taler i kronikken «Stavanger-regionen kan ta en lederrolle i karbonfangst» varmt om karbonfangst. Det er de ikke alene om i norsk sammenheng. Norge er, sammen med noen få andre av verdens rikeste land, samt enkelte ledende petrostater i Midtøsten, i front internasjonalt i promoteringen av karbonfangst.

En påfallende dobbeltmoral

Her på berget liker vi å tenke i flokk. Skribentene trekker, som tilhengere av karbonfangst alltid gjør, fram Sleipner-feltet som et bevis på at fangst og lagring av CO₂ fungerer. Prosjektet «har årlig fjernet 1 million tonn CO₂» siden 1996. Og har blitt brukt for alt hva det er verdt for å bedre miljøomdømmet til Equinor, som i 2023 produserte olje og gass som førte til utslipp av 297 millioner tonn CO₂. Legger vi Petoros produksjon til, må vi legge til ytterligere 147 millioner tonn CO₂ samme år. 1 million tonn blekner litt til sammenligning.

Til sammen utgjør Equinor og Petoro sine samlede bidrag i klimakampen omtrent en prosent av de globale klimagassutslippene. Og da er det sikkert noen av de andre ONS-aktørene, som jeg ikke har tatt med i regnestykket, som føler seg forbigått.

Dobbeltmoralen og dobbeltkommunikasjonen er påfallende. Stavanger kommune skal visstnok bli fossilfrie innen 2040. Men fossil energi skal vi altså fortsette å produsere for fulle pumper? Equinor skal visstnok bli et bredt energiselskap – og har for lengst blitt det i den villedende markedsføringen av selskapet – men fortsatt er andelen olje og gass langt over 99 prosent.

Hvorfor blått, og ikke grønt hydrogen?

Kronikkforfatterne trekker fram såkalt blått hydrogen – som jo er kroneksempelet på visjonen om en miljøvennlig olje- og gassnæring. Problemet er bare at reformering av naturgass, som vil «kreve karbonfangst og -lagring», ikke er den logiske måten å produsere «utslippsfritt hydrogen» på. For det første er det ikke utslippsfritt. For det andre finnes det ikke kommersiell produksjon av blått hydrogen i verden i dag. Så hvorfor fokusere på noe som er ren fiksjon fra olje- og gassindustrien, heller enn å velge den logiske veien til målet, og satse på grønt hydrogen basert på fornybar energi?

Også stål og sement nevnes, som eksempler på industrisektorer hvor karbonfangst trengs. I begge sektorer har det de siste årene blitt klart at det finnes andre veier til lavere utslipp. Særlig viktig har det vært at svenske forskere i samarbeid med industrien har utviklet et prosessdesign for stålproduksjon basert på hydrogen med direkte reduksjon av jernmalm, som kan erstatte dagens masovner med forbrenning av fossilt brensel. Det kan gjøre det mulig å produsere stål med grønt hydrogen.

Litt mindre flokktenkning på konferansen?

Kronikkforfatterne tar seg ikke bryet med å forklare forskjellen på CCUS (Carbon Capture, Utilization and Storage) og CCS (Carbon Capture and Storage), selv om den kommende CCUS-konferansen i Stavanger er utgangspunktet for kronikken. CCUS, eller mer presist CCU (Carbon Capture and Utilization), involverer bruk av CO₂. Hvis du skal bruke all den CO₂ du har fanget, så kan du ikke samtidig lagre den – med mindre du injiserer den i olje- og gassfelt for å øke utvinningen av olje og gass. Det teller ikke som klimaprosjekter.

Alternativt kan du bruke fanget CO₂ i produksjonen av materialer, og slik «lagre» klimagassen så lenge materialene er i bruk. Generelt vil imidlertid mindre CO₂ lagres, jo mer CO₂ som brukes. Og da bortfaller klimaargumentet for CCUS.

Jeg ønsker lykke til med CCUS-konferansen, og håper det der kan presenteres litt mer objektiv kunnskap, og litt mindre flokktenkning, om karbonfangst.