Skal vi gi opp torsken?

Torsk er mat, kultur, glede, en viktig del av det marine økosystemet og en økonomisk motor. Dette kommer frem i en fersk forskningsartikkel basert på en spørreundersøkelse utført i Agder i fjor. I den samme studien støtter folk opp om ideen om å sette ut torskeyngel for å styrke bestandene i fjordene.

Den senere tids vitenskapelige rapporter er heller pessimistiske med hensyn til situasjonen for kysttorsken i Oslofjorden og langs det østlige Skagerrak. Det fremmes ulike forklaringer på svak rekruttering og hvorfor kysttorsken forsvinner fra våre sørlige fjorder. Det store spørsmålet er hva som kan gjøres for å snu denne negative utviklingen?

Det pågår nå en debatt om forbud mot fiske og opprettelse av større marine bevaringsområder som tiltak for at torskepopulasjonene naturlig kan bygge seg opp igjen. Fiskereguleringer er nødvendige tiltak for å få til en sunn forvaltning av naturressurser. Forbud mot alle typer fiske vil selvfølgelig kunne redusere eller fjerne fiskepresset på svekkede torskebestander.

Imidlertid finnes det vitenskapelige resultater som indikerer at slike tiltak ikke er noen garanti for gjenoppretting av fiskebestandene. I Tvedestrandsfjorden ble alt fiskeri forbudt over en tiårsperiode. Etter ti år konkluderte forskere ved Havforskningsinstituttet at antallet torsk i fjorden fortsatt var like lavt som før fiskeforbudet ble iverksatt.

Nå er tiltak i Oslofjorden ute på høring, disse inkluderer blant annet opprettelse av større verneområder i fjorden, hvor det kan bli full stopp i både fritids- og yrkesfiske.

Er et slikt forbud over større områder løsningen? Skal torskens skjebne overlates til seg selv og bare se hva som skjer i løpet av de neste 10 eller 20 årene? Eller finnes det kanskje andre mulige tiltak?

Hvorfor ikke prøve å styrke de svekkede kysttorskbestandene med restaureringstiltak ved utsetning av torskeyngel produsert i akvakultur? Slike tiltak er brukt over hele verden. I Norge benyttes lignende metoder for å styrke bestandene av andre dyrearter, som for eksempel fjellrev.

På slutten av 1800-tallet oppdaget den kjente havforskeren G.M. Dannevig muligheten for å styrke rekrutteringen og stabilisere bestandene av vill kysttorsk gjennom utsetting av torskelarver om våren. Hensikten med utsetting var å sikre høyere overlevelse gjennom de kritiske tidlige livsstadiene for torsken. Denne ideen dannet grunnlaget for det første klekkeriet for torskelarver i verden, ved Flødevigen utenfor Arendal. Datidens biologiske og teknologiske begrensninger forhindret at målsetningene ble nådd.

Omtrent hundre år senere, på 1990-tallet, ble Program for utvikling og stimulering av havbeite (PUSH) igangsatt. Det 7-årige programmet demonstrerte positive resultater og konkluderte med at utsetting av torskeyngel om høsten kunne være et vellykket bestandsforsterkningstiltak under forutsetning av at man kunne klare å redusere produksjonskostnadene.

Nå, mer enn 25 år etter at PUSH-programmet konkluderte, ser det ut til at de lovende konklusjonene er glemt. Situasjonen for kysttorsken i Sør-Norge har endret seg dramatisk, og de naturlige bestandene er nå sterkt svekket. Samtidig har ingen av de iverksatte forvaltningstiltakene fått det ønskede utfall. I dag produseres årlig et høyt antall torskeyngel til en betydelig lavere kostnad enn tidligere, og denne yngelen kan brukes til utsetting om høsten og kanskje styrke rekrutteringen til lokale bestander av torsk.

Marine utsettingsprogrammer og akvakulturbasert bestandsforsterking har fortsatt å utvikle og utvide seg ellers i verden og omfatter nå omkring 200 marine arter. Flere land benytter seg nå av slike metoder for å sikre matproduksjon fra ulike lokale fiskebestander, øke fiskemuligheter for innbyggerne og øke økonomisk vekst uten at det går på bekostning av havets helse.

Sverige har tatt i bruk utsetting som en alternativ fiskeriforvaltningsmetode for å styrke den dårlige tilstanden til torsk i Østersjøen. ReCod-prosjektet er et ambisiøst 15-årig prosjekt påbegynt i 2020 med et startbudsjett på 50 millioner kroner. Den innledende fasen er nylig fullført og forskere har funnet små yngel på steder der torsk ikke hadde blitt sett på over 30 år. I de kommende årene vil de fortsette å sette ut småtorsk i Østersjøen og samle viktig informasjon for å forbedre tilstanden til bestandene.

I Olderfjorden, i Finnmark, har utsetting av steinbit bidratt til gjenoppbygging av den truede bestanden. Resultatene taler for at nordiske marine habitater kan få positive effekter av utsettingstiltak.

Vi anbefaler en tilsvarende tilnærming ved utsetting av torskeyngel som bestandsforsterkningstiltak for kysttorsk i Agder, og at dette gjennomføres før fiske forbys i større områder. Sannsynligheten for styrking av lokale torskebestander er større på kort sikt ved slike tiltak, enn ved å bare la et område ligge i ro i lang tid.