Skal vi virkelig krabbe gjennom matten i grunnskolen på jakt etter mattegleden?

DEBATT: Matteangsten øker, og ferdighetene avtar. Det er lett å snakke om ‘å krype før en kan gå’, men skal vi virkelig krabbe oss gjennom grunnskolen på jakt etter matteglede og realfaglig skaperevne?

Elevene blir mestre i å angripe matematikk uten å ha hodet påskrudd. Rutinen er å finne et eksempel som likner, bytte ut noen tall og få fasitsvaret. Foto: Shutterstock

Det som ligger til grunn for å bli god i matematikk er faktisk ikke å ha svart belte i det grunnleggende, men å like faget nok til at du tenker matematikk, også når du ikke blir tvunget til det. Hvorfor ikke spørre oss som liker faget nok til å bruke det som tidtrøyte om hva som får oss til å omfavne strevet med å løse vriene oppgaver, og bygge noe av undervisningspraksisen rundt det?

Det vil overraske meg om drill – og algoritmeterping er på mange matematikkelskeres favorittliste. Tvert imot er dette å ta skolens mest lekne fag, og gjøre det til et knusktørt mengdetreningsmaraton. Puggefestens hangover merkes når elevene blir eldre.

De blir mestre i å angripe matematikk uten å ha hodet påskrudd. Rutinen er å finne et eksempel som likner, bytte ut noen tall og få fasitsvaret – siden det er dette de fleste oppgavene legger opp til. Og skulle de få feil svar, gir de opp. De er ikke vant med å jobbe med oppgaver som krever utholdenhet og stayerevne, hvor det å stå fast er en forventet del av læringsprosessen.

Godfølelsen glipper

Du trenger ikke matematikkompetanse for å beherske avskrift, og du inviteres ikke til å gruble og finne gode angrepsvinkler av rutineoppgaver. Kall det teflonmatematikk, om du vil. Den fester seg ikke når vi er mer opptatt av å følge oppskriften slavisk enn å reflektere over hva som skjer på papiret.

Det er også mer skremmende å mislykkes i noe enkelt enn noe vanskelig. Vi gjør ikke elevene en tjeneste ved å overforenkle faget og dekomponere alt til kokebokoppskrifter som skal pugges forlengs og baklengst, oppad stolper og nedad vegger. Skal matematikk være lystbetont, må elevene få rom til å feile, takhøyde nok til å få vist hva de kan – og få ta og føle på mulighetsrommet faget har å by på.

Barn og unge fortjener virkelig å oppleve godfølelsen av å avdekke elegante, små kunstverk som løser et komplisert matematikkproblem over to linjer. Jeg tviler på at norsklærere underviser med utgangspunkt i at å skrive et drama handler om å bytte Nora og Helmer med et par andre navn, eller flikke litt på interiøret i leiligheten. Dette er puggematematikkens vesen overført til et språkfag.

I norskfaget er det ikke slik

Blir det gode dramatikere av sånt? Neppe. Tvert imot er det en god måte å luke bort forfatterspirer på. Det som gjør skriving gøy, er jo nettopp når du kan slå deg løs og bruke språket som et mektig våpen til å vinne kampen du har plassert deg i frontlinjen til. Den samme friheten må vi også unne elevene i realfagene.

At det pugges for lite i dag er en myte. De fleste matematikkbøker renner over av ‘gjør slik’-matematikk, ofte også med hjelpemidler som gjør oppgavene enda mer instrumentelle og lite inspirerende. Det kan alle som slår opp i et læreverk observere med egne øyne. Hvilke ambisjoner læreplanene måtte ha for faget, spiller mindre rolle når det ikke følges opp i praksis.

Kutt heller ut unødvendige hjelpemidler og tidstyver som kalkulatorer og GeoGebra, enn oppgaver som inviterer til refleksjon. Matematikk er et fag hvor essensen er å lære oss å tenke selv, ikke å venne oss til å bruke krykker som tenker for oss. Dette ville ledet elevene til å lære seg nettopp grunnleggende regneteknikker, men også å grave etter finurlige og effektive snarveier – fremfor å skamløst be knottologien om å gjøre grovjobben for dem.