Skam får ikke kokainbruken ned

Avhengighetsforsker Martine Skumlien mener fordømmelse treffer feil hvis målet er å få ned kokainbruken og hjelpe dem som sliter mest. Foto: Andy Lane Photography

Kokainbruken må ned. Men mer skam og uthenging kan gjøre det vanskeligere for dem med størst problemer å søke hjelp.

Få grupper er det blitt lettere å moralisere over enn dem som bruker kokain. I en kommentar i Aftenposten 2. juli argumenterer Joacim Lund for at den beste måten å få bukt med kokainproblemet på er å henge dem ut enda mer.

De fleste forbinder kokain med bortskjemt vestkantruss og skruppelløse finansfolk: ressurssterke grupper vi kan sparke mot uten et gram dårlig samvittighet. Men er det disse som har hovedansvaret for «granater i gatene»? Neppe.

Skam treffer feil

Rusmarkedet drives av dem som bruker mest og har flest problemer. I England og Wales tyder Home Office-estimater på at de 11 prosentene som bruker pulverkokain tre ganger i uken eller oftere, også står for 87 prosent av omsetningen i dette markedet. Det er brukerne som sliter med avhengighet, ofte i kombinasjon med andre psykiske og fysiske problemer, som har vanskeligst for å slutte.

Hvis vi vil redusere den totale mengden kokain i omløp i Norge, er det altså disse vi må fokusere på. Og bruken deres drives ikke av mangel på avskrekkende sosiale normer, men av avhengighet og utenforskap – utenforskap som forsterkes av stigmaet Lund mener vi bør dyrke.

I stedet for å demonisere brukerne ytterligere bør vi forbedre tilgangen til behandling og støtte.

De vet allerede at det skader

Dessuten er mange som bruker kokain, allerede smertelig klar over skadene det påfører både dem selv og samfunnet. Når jeg har intervjuet mennesker med rusavhengighet i England, har jeg gang på gang fått høre hvordan de internaliserer skammen samfunnet påfører dem for avhengigheten deres. Man trenger ikke fortelle denne gruppen at de er umoralske mennesker. De føler det allerede.

Mer sannsynlig er det at stigma gjør rusmiljøene enda mer lukkede og hever barrieren for å søke hjelp. Dette er kontraproduktivt dersom formålet er å få ned bruken.

Moralprekenen virker ikke alltid

Lund viser også til en svensk holdningskampanje som understreker hvordan kokainbruk rammer andre. Han vedgår at slike kampanjer ikke alltid fungerer, og forskningen støtter ham i det. Et par studier har faktisk vist at folk får mer lyst til å bruke rusmidler etter å ha sett slike kampanjer.

Mange ekspertmiljøer har derfor for lengst skiftet fokuset vekk fra «just say no»-filosofien fra 1980-tallet og mot skadeforebygging og kunnskapsheving. Tanken er at vi kommer lenger uten den moralske pekefingeren, som resonnerer dårlig blant rusbrukerne, kanskje særlig de unge. Bare les tekstene til de mye omdiskuterte Roc Boyz, de morer seg med kritikken om at de lever umoralsk og farlig.

Dobbeltmoralen i rusdebatten

Det er også en slående dobbeltmoral i å angripe kokainbrukerne så mye hardere enn andre brukergrupper, når flere rusmidler knyttes til voldelige kriminelle verdikjeder. Enda mer påfallende er det at stoffet som sterkest forbindes med vold, overgrep og drap, ikke er kokain, men alkohol. I Storbritannia er alkohol involvert i 39 prosent av all voldelig kriminalitet.

Dobbeltmoralen ender ikke her. Det finnes en lang liste med produkter de fleste av oss bruker jevnlig, der det er godt dokumentert at barnearbeid, tvangsarbeid, vold og andre overgrep finnes i verdikjeden: mineraler i elektronikk, fast fashion, sjokolade, kaffe og avokado, for å nevne noen. Vi pleier ikke å legge skylden for et strukturelt problem på enkeltmennesket, men kokainbruk fremstår som et unntak.

Kokainbruken i Norge bør ned, det er det ingen tvil om. Får vi ned bruken blant dem som bruker mest og har flest problemer, gir det klart høyest gevinst, både for brukeren selv og for resten av samfunnet. Det oppnår vi ved å sørge for at de føler det er trygt å søke hjelp fra en forelder, venn eller helsepersonell, ikke ved å skremme dem vekk med mer stigma, uthenging og fordømmelse.