Skandale, intet mindre

Skipresident Tove Moe Dyrhaug, dronning Sonja, kong Harald, styreleder Åsne Havnelid og ordfører Kent Ranum på tribunen i Granåsen under VM. Foto: Håvard Haugseth Jensen

KOMMENTAR: Har Trondheims befolkning grunn til å føle seg lurt? Ja, faktisk.

Vi har ant noe de siste dagene. At målet om overskudd på 20 millioner ikke ble innfridd, virket åpenbart.

Men noe måtte vel bli liggende igjen til idretten etter publikumsfesten og arbeidet fra alle de frivillige?

Nettopp det var jo et av argumentene for å sette i gang milliardutbyggingen i Granåsen, og for at det skulle brukes så store ressurser på kampen om å vinne konkurransen for å få VM på ski.

Når pengebruken skulle forsvares ble det ofte sagt at dette ikke handlet om en to uker lang skifest, men så mye mer.

Blant annet skulle fremtidens skiløpere få nyte godt av gigantmesterskapet i Granåsen. Ski-VM i Oslo i 2011, arrangementet det er mest naturlig å sammenligne med, fikk et overskudd på 60 millioner kroner.

Pengene ble delt mellom Norges Skiforbund, Skiforeningen og et fond for fremtidige skiarrangement i Holmenkollen.

VM-sjef Åge Skinstad sammen med Haakon Klæbo, far til mesterskapets sportslige hovedperson. Foto: Håvard Haugseth Jensen

Sammen med et nyrestaurert skianlegg og festlige skidager i nasjonalanlegget bidro dette til å forsvare kostnadene et slikt storarrangement fører med seg.

I Trondheim blir det ingenting til utdeling.

Ikke en krone, ser det ut til.

Pressemeldingen som ble sendt ut onsdag kveld gir et rystende bilde av situasjonen:

«Vi ser nå at det økonomiske resultatet til VM-selskapet vil bli betydelig negativt», heter det i teksten fra VM-sjef Åge Skinstad og styreleder Åsne Havnelid.

Sistnevnte var for øvrig sjef under det suksessrike Oslo-VM i 2011. En kunne tro at hun ville være en slags garantist for at dette skulle gå ryddig og ordentlig for seg. Og for at prosjektet skulle lande på føttene.

I stedet for å kunne dele inntekter med eierne, altså skiforbundet, skikretsen og Trondheim kommune, må VM-ledelsen nå forsøke å finne frem til løsninger med kreditorene.

I bakgrunnen truer konkursspøkelset.

Ekstra ille blir dette når vi vet at prognosen i midten av desember, ifølge finansbyråd Kjetil Reinskou, var et overskudd på 22 millioner kroner.

Finansbyråd Kjetil Reinskou. Foto: Terje Svaan

Innen idretten er det en drøss med andre behov som er blitt tilsidesatt for at hoppbakkene skulle bli bygd, slik at ski-VM kunne bli gjennomført. Utenfor idretten er det enda flere sektorer hvor millionene hadde vært sårt tiltrengt.

Nå er faren stor for at svekket omdømme og svekket økonomi, både hos kommunen og skiidretten, blir den fremste arven fra ski-VM.

Skandale er det riktige ordet for situasjonen VM har havnet i, intet mindre.

Hvem har så skylda?

I onsdagens pressemelding blir været dratt frem. Høljregn og vindkast skaper naturligvis noen utfordringer, men hvis nettopp det var så utslagsgivende i et utendørsarrangement i Trøndelag midtvinters, da er det noen som ikke har forberedt dette godt nok.

Og nettopp der ligger nok hovedårsaken.

Feilansettelser, manglende kontinuitet i arbeidet, interne konflikter og mangel på regional forankring førte til at prosjektet tidlig kom på etterskudd.

Til tross for dag etter dag med folkefest maktet ikke arrangøren å skape tilstrekkelige inntekter under VM. Foto: Håvard Haugseth Jensen

Min opplevelse er at ledelsen som ble ansatt i den siste fasen umiddelbart ble løpende etter, måtte ty til dyre løsninger fordi det hastet, og av samme grunn ble satt i en svak forhandlingsposisjon i arbeidet for å skaffe gode avtaler.

Inntektene ble overvurdert. Prognosene var for optimistiske. Også det kan knyttes til tidsnød og mangelfull planlegging.

Resultatet ser vi nå: Et økonomisk kaos der kontroll ser ut til å ha vært fraværende.

Ledelsen i skiforbundet, både dagens og den forrige, må ta ansvar. De som satt og fortsatt sitter med styreansvar i VM-organisasjonen må tåle kritiske spørsmål, og det samme må naturligvis VM-sjef Skinstad og hans ledergruppe.

For burde ikke ledelsen på et langt tidligere tidspunkt ha sett hvor dette bar hen og tatt grep?

VM-kongen Johannes Høsflot Klæbo på vei inn mot gull i Granåsen. Foto: Richard Sagen

Hva betyr så den situasjonen ski-VM har havnet i for Trondheim?

Som sykkel-VM i Bergen i 2017, som til slutt ble slått konkurs, vil folkefesten og de sportslige høydepunktene havne i skyggen.

Det er store fare for at ski-VM, som sykkel-VM i Bergen, først og fremst blir husket for elendig økonomihåndtering.

Hoppbakkene og langrennsanlegget står jo der og skal brukes i mange tiår, men omdømmet til Granåsen får en stygg ripe i lakken. For hva kommer folk til å tenke på de kommende årene?

Folkefest, Klæbo-gull eller et pengesluk som gikk ut over mange andre gode formål?

Jeg er redd det kan bli det siste.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: Glen Musk

Tilliten til idretten og idrettsledere blir svekket. Hvorfor skal vi tro dem neste gang de lover gull og grønne skoger når det snakkes om VM eller OL på norsk jord?

Trondheims befolkning har grunn til å føle seg lurt.

Og dermed påvirker dette naturligvis drømmen om flere store internasjonale mesterskap til Trondheim, slik Reinskou så optimistisk pratet om for bare noen uker siden.

Akkurat nå er tanken om et nytt ski-VM i Granåsen like død som Therese Johaugs langrennskarriere.