«Skinner i symfonisk innpakning»

Jeg har sagt det før, men sier det igjen: Formelen folke­kjær artist pluss symfoni­orkester har alltid vært, og kommer alltid til å være en krevende øvelse.

Problemet er at slike samarbeid ofte synes å være motivert like mye av kultur­politikk og merkevare­bygging som genuin musikalsk utforskertrang. For min del øker blodtrykket for hvert markeds­vennlige honnør­ord de pakkes inn i.

Hederlige unntak finnes. Ola Kvernbergs symfoniske jazzpunkdisco kan aldri få nok strykere.

Når Fay Wildhagen går på scenen i Borggården med Trondheim Symfoniorkester i ryggen, er det med den høyst habile komponisten og jazz­musikeren Kristoffer Lo på laget som arrangør.

Når konserten er over, er jeg ikke i tvil: Dette samarbeidet hadde mye for seg, selv om jeg kanskje ikke er 100 prosent over­bevist.

Twang på briste­punktet

I det norske musikk­landskapet har Fay Wildhagen markert seg som en av de mest rocka og særpregede blant Ane Brun-inspirerte sanger-låt­skrivere.

MAKE STRAT GREAT AGAIN: Fay Wildhagen har gjort den gode gamle plankegitaren hot igjen innenfor populærkulturen.

Ole Martin Wold/Olavsfest

Debuten «Snow» (2015) sikret henne Spelle­mann-nominasjon i klassen Årets ny­kommer.

Etter det mer elektronika-pregede mellom­spillet «Borders» (2018, forårsaket av sene­betennelse), var gitaristen Wildhagen tilbake i mer kjent stil på fjor­årets kritiker­roste «Let's Keep It in the Family».

Her møter vi Wildhagen i full blomst, med selv­biografiske tekster om kompliserte familie­forhold, tap, forsoning og naturen som tilflukts­sted.

Musikalsk kjenne­tegnes Wildhagen av gitar­spill som kombinerer amerikansk twang med folke­musikk­aktige elementer, toppet av en stemme som ofte balanserer på et klanglig og emosjonelt briste­punkt.

Hør mer om Wild­hagens personlige og musikalske historie i NRK-podkasten «Musikk­rommet»:

Konserten i Borg­gården består hovedsakelig av låter fra «Let's Keep It in the Family», supplert av et knippe utvalgte kutt fra de to første albumene.

Selv­skreven som åpner er «Into the Woods», som gjennom hele Wildhagens karriere har vært en slags signatur­låt. Dette er P3 Urørt-bidraget som senere ble åpnings­sporet på debut­albumet «Snow».

Større landskap

Valget av komponist og jazz­musiker Kristoffer Lo som ansvarlig for kveldens orkester­arrangementer er på ingen måte tilfeldig.

Lo og Wildhagen har tidligere samarbeidet om lydsporet til filmen «Aksel», som sikret duoen Musikk­forlegger­prisen i kategorien «Årets synkronisering».

Lo har tidligere komponert for Trondheim Jazz­orkester. Symfonisk besetning (riktignok noe redusert) er et naturlig skritt videre.

Det blir raskt tydelig at Los ambisjon er å bruke Trondheim Symfoni­orkester på en måte som utvider uttrykks­rommet for Wildhagens låter.

Den uttrykks­fulle «Hymn» starter ned­strippet, men glir etter hvert over i et orkestralt parti som åpner opp et større land­skap.

I låter som «Away» og «Echoes» supplerer pizzicato strykere, melodisk slag­verk og harpe organisk det gitar­dominerte lyd­bildet til Wildhagens band.

I den mørke og komplekse «Life of Pi» er originalens tunge beats virknings­fullt erstattet med er mer cinematisk lydbilde.

Mindre overbevisende er noen av de rene orkester­partiene, med smektende obo­soloer over svevende strykere. Her kunne Lo med fordel sluppet løs kreativiteten i større grad.

Klimaktisk allsang

Det er ikke til å komme unna at konsertens største øyeblikk er de intime partiene med følsom vokal og uttrykksfull gitarplukking.

Og ikke minst de klimaktiske gitar­soloene og all­sang­refrengene.

Det er påfallende at det ene av konsertens høyde­punkt er «Fire on the Mountain», som er eneste låt som fremføres kun av Wildhagens band.

Når det kommer til stykket, er det Wildhagens styrke som låt­skriver og intense nærvær på scenen som er det sentrale denne kvelden i Borg­gården.

Slik skal det naturligvis også være, med eller uten orkester.

Så må det tilføyes at bandet til Wildhagen har sin del av æren.

Petter Krafts grimme beist av en tenor­saks­intro på «Borders» ville fått Roland Kirk til å heve øyen­brynene.

Gitarist Tommy Kristiansens bluesy solo på «Fire on the Mountain» utgjorde en fin kontrast til Wildhagens mer folk­inspirerte improvisasjoner.

Jeg savner dog enkelte steder mer trøkk og intensitet i Fay Wildhagens stemme.

Den karakteristiske og nøye kultiverte «gråte­knekken» er et vare­merke i Wildhagens vokale uttrykk, på godt og vondt. Selv om Wildhagen har utviklet seg på siste album, er det fremdeles noe å gå på.

Forskjellige verdener

Konserten med Fay Wildhagen fremstår som en god opp­følging av Trondheim Symfoni­orkesters samarbeid med Ola Kvernberg under Olavsfest for to år siden.

I begge tilfeller snakker vi om musikere og arrangører som har ambisjoner ut over å servere musikk som folk allerede liker i en ekstra staselig inn­pakning.

Det er ingen grunn til å ikke bygge videre på disse erfaringene i kommende sesonger.

Hvis målet er noe nytt i møtet mellom forskjellige verdener, er samarbeidet mellom Fay Wildhagen og Trondheim Symfoni­orkester et bra sted å starte.