Skitur i regn er drid, men det går an

Snø på bakken, regn i lufta og sol i sinnet.

Foto: Egil Eriksson

Det slo sjelden feil. Vinterferiene pleide å være årets første høstferie, med til dels kraftig vind og regn av og på. Og plussgrader som føltes som minus.

Sånn hadde det vært så lenge han kunne huske. 

Og sånn hadde det vært denne gangen også.

Men det som skilte årets første høstferie fra den andre, var at det som regel lå snø på bakken i fjellet. Og når de var på fjellet og det lå snø på bakken, måtte de jo ut og gå på ski. 

Kunne ikke sitte inne hele dagen, heller. Kunne ikke risikere at ungene gikk på hytteveggene. For hvis ungene gjorde det, gikk det sjelden lang tid før også de voksne gjorde det. Da kunne det ta lang tid å få alle ned igjen.

Så når han spottet en liten lysning i skydekket, og det var gått minst et kvarter uten regn, ropte han «nå kommer snart sola» og kommandoen «iverksett operasjon skitur». 

Etter noen runder med «kom an, då», «kom igjen», «jo, det er fint ute nå», «bare en liten tur», «kakao og sjokolade, jo» og «ta på klærne ellers blir det ikke noe lørdagssnop» var kånå endelig klar.

Så tok det gjerne en time eller to til å finne klær til alle, få på klærne, ta av noen klær for å gå på do, ta på klær igjen, ta av klær for å ta på ullundertøy og ta på klær igjen, finne ski og staver som passet til alle, rulle ut pulken, hjelpe med å ta på ski og forklare poenget med å ta reimene på stavene rundt hendene.

Alltid med et smil rundt munnen. Det var viktig. Vinterferie, høstferie eller hva det nå var, skulle tross alt være lystbetont.

Hvis det fortsatt ikke regnet når alle var klar for skitur, ingen måtte på do igjen og ingen hadde begynt å fryse, var det bare å sette av gårde.

Som regel begynte det å regne etter ti-femten minutter. Men da var det bare å rope ut positive meldinger som «det slutter snart», «se, der borte er ikke skyene så mørke» og «snart skal vi sette oss ned og drikke kakao». 

Så lenge ingen grein, var det topp stemning. 

Det viktigste var å snu i tide, slik at ingen var gjennomvåte før de kunne se hytta igjen.