Skremmebildene av en offentlig sektor som eser ut, må avsløres

Etter at Elon Musk (bildet) ble sluppet løs på den amerikanske velferdsstaten med motorsag og vide fullmakter, har flere fått øynene opp for hvor radikal dagens høyreside faktisk er, skriver Ola Innset. Foto: Jose Luis Magana, AP/NTB

Feberdrømmer om offentlig sektor som en parasitt på samfunnet lever i beste velgående.

De aller fleste vil videreføre og styrke velferdsstaten.

Heldigvis er det mulig, men da må de rike betale mer skatt, og vi må avsløre skremmebildene av en offentlig sektor som eser ut.

En eneste stor sløsemaskin

Etter at Elon Musk ble sluppet løs på den amerikanske velferdsstaten med motorsag og vide fullmakter, har flere fått øynene opp for hvor radikal dagens høyreside faktisk er. Forestillingen om offentlig sektor som en eneste stor sløsemaskin er nemlig sentral for president Donald Trumps Maga-bevegelse («Make America Great Again»).

Den kommer aller tydeligst til uttrykk i Musks «Department of Government Efficiency» (Doge), som ikke egentlig er et departement, og som oppfører seg som om det er hevet over loven.

Tanken bak er at et land må styres på samme måte som Musk og Trump styrer selskapene sine. Dette er «New Public Management» – det stadig pågående prosjektet for å gjøre offentlig sektor mer lik privat sektor – tatt til sin ytterste konsekvens.

Som så mye annet med de første månedene av Trumps kaotiske andre presidentperiode, er det uklart hva Musk egentlig har oppnådd. Ikke minst er det uklart hva som skjer videre når verdens aller rikeste enkeltindivid etter sigende skal begrense sin involvering i velferdskutt for USAs og verdens fattige.

Sikkert er det uansett at Maga-bevegelsen har tatt det gamle Høyre-slagordet «heller kjapp og privat enn offentlig og lat» mer alvorlig enn noen før dem.

Mer radikal enn Musk

Heldigvis er Norge et svært annerledes land enn USA. Likevel lever Trump og Musks feberdrømmer om offentlig sektor som en parasitt på samfunnet i beste velgående også her. Simen Velle – Fremskrittspartiets nye medieyndling – har blant annet uttalt at han vil privatisere alle sykehus og legge ned folketrygden.

I årets mest omtalte sakprosabok «Landet som ble for rikt» foreslår tidligere McKinsey-konsulent Martin Bech Holte å kutte offentlig sektor med 300–400 milliarder kroner. Siden dette utgjør en femtedel av hele statsbudsjettet, er han faktisk mer radikal enn Musk, som begrenser seg til å ville kutte en sjettedel av USAs føderale budsjett.

Holte har fått mye kritikk for sin svært misvisende bruk av tall, som virker håndplukket for å skape en forestilling om at 1990-tallet var en gullalder for norsk økonomi.

Boken fremstår da også tidvis som en eneste lang Powerpoint-presentasjon basert på fordommer og røverhistorier fra den norske næringslivseliten, der velfødde toppledere er heroiske risikotagere, mens velferdsstaten har gjort folk flest til late unnasluntrere.

Men som jeg skriver i min nye bok «Kampen om verdiene»: Gode tider for Elkjøp og Rema 1000 er ikke nødvendigvis et tegn på suksess for hele samfunnet, og økte offentlige utgifter er ikke nødvendigvis et tegn på det motsatte.

Seiglivet myte

Vi har begrensede ressurser i samfunnet, og derfor er det viktig at vi bruker dem klokt og effektivt. Det gjelder selvsagt i offentlig sektor også, selv om det er ironisk hvor mye byråkrati og sløsing som har oppstått som en direkte følge av flere tiår med New Public Management-reformer.

I fremtiden får vi flere eldre pr. innbygger, og vi vil måtte bruke mer av vår felles arbeidskraftsressurs på omsorg. Dette presser seg frem uansett. Om det offentlige ikke styrkes betraktelig, vil private tilbydere stå klare, og de med god nok råd vil kunne kjøpe seg tjenestene privat.

Spørsmålet er altså ikke om en økt andel av sysselsettingen i omsorgsyrker vil finne sted eller ikke, men om den skal organiseres i fellesskap gjennom velferdsstaten eller privat for hver enkelt.

Jeg tror et stort flertall i Norge vil ønske at vi bygger videre på tradisjonen med felles velferd, hvor alle har rett på det samme tilbudet uavhengig av privatøkonomi. Heldigvis er det også mulig, men da må vi se forbi skremmebildene av en offentlig sektor som eser ut og blir for stor.

Både Trump og Velle, Musk og Holte virker å leve i den villfarelse at privat sektor skaper verdier, mens offentlig sektor bruker dem opp. Dette stemmer overhodet ikke, men det er blitt en seiglivet myte som det er viktig at fagfolk bidrar til å rydde av veien.

Norge har aldri hatt flere milliardærer

I en blandingsøkonomi som den norske er hovedforskjellen mellom privat og offentlig sektor at den ene er underlagt privatkapitalistiske prinsipper om profittmaksimering, mens den andre er underlagt demokratiske prinsipper. Vi kan ha god bruk for begge disse organisasjonsformene for å løse oppgaver som i sin natur kan være svært ulike, og vi bør føre en kontinuerlig debatt om grenseoppgangene og forholdet mellom de to sektorene.

Men dersom vi tror at den ene sektoren betaler for den andre, er vi på ville veier. Da blir konklusjonen at vi trenger at flere jobber med for eksempel telefonsalg eller finans, i håp om at de skal «skape nok verdier» til at vi kan ta inn en liten del av dem i skatt og så bruke dem på å ansette for eksempel sykepleiere.

De fleste vil se at dette gir lite mening. Det handler om arbeidsdelingen i samfunnet, og snarere enn å tro at verdier skapes i private virksomheter for så å brukes opp i det offentlige, kan det være nyttig å se til et utsagn forretningsmannen Kjell Inge Røkke en gang kom med: «Har du tjent mye penger, utover en viss mengde, er det ikke dine lenger. Det er samfunnsskapt.»

Siden den gang har Røkke likevel ledet an i et demonstrasjonstog av landets rikeste i retning Sveits. Dit reiser de for å slippe unna beskatning, selv om ulikheten i Norge øker og vi aldri har hatt flere milliardærer.

Den virkelige trusselen

Dette er den virkelige trusselen mot det norske samfunnet i dag, ikke at vi har en offentlig sektor hvis størrelse vis-à-vis privat sektor har vært stabil i mange år. Norge er ikke «landet som ble for rikt». Problemet er heller at vi, i likhet med resten av verden, har fått for mange rike og for stor ulikhet.

Selv om Norge har et stort oljefond, hjelper det ikke å bare bruke offentlige penger uten også å inndra privat kjøpekraft i form av skatt. Det er slik den demokratiske samfunnsstyringen foregår, og det er denne flere av landets rikeste nå går til opprør mot.

Velferdsstaten er mer enn «tjenester», det er selve demokratiet – vårt verktøy for å løse oppgaver i fellesskap. I møte med eldrebølge, klimaendringer og trusselen fra ytre høyre trenger vi den mer enn noen gang. Derfor må vi flytte flere ressurser til offentlig velferd, ikke færre.