2 weeks ago
22
Dokument nr. 15:2329 (2025-2026)
Innlevert: 11.04.2026
Sendt: 13.04.2026
Besvart: 16.04.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen
Spørsmål
Mirell Høyer-Berntsen (SV): Vil statsråden ta initiativ til en reell omlegging av ordningen for rettferdsvederlag, herunder en modernisering av dokumentasjonskrav, arbeidsprosesser og utmålingspraksis, slik at ordningen ikke lenger preges av årelange prosesser, uforholdsmessig ressursbruk og lave utmålinger, men faktisk fungerer som et effektivt og rettferdig oppreisningssystem for dem som har vært utsatt for alvorlig offentlig svikt?
Begrunnelse
Ordningen for rettferdsvederlag ble etablert for å gi et siste vern til personer som har vært utsatt for alvorlig svikt fra det offentlige. I dag fremstår ordningen som et system som i økende grad sliter med å oppfylle sitt eget formål. Søkere må gjennom omfattende og tidkrevende dokumentasjonsprosesser som ofte strekker seg over mange måneder, og som forutsetter krevende innsynsprosesser og gjennomgang av til tider enorme mengder med dokumenter. I andre tilfeller finnes ikke dokumentasjon, fordi dokumentasjonskrav ikke er fulgt. Dette er en uforholdsmessig byrde for mennesker som allerede har opplevd svikt, og som kan ha begrensede ressurser til å håndtere slike prosesser.
I tillegg er saksbehandlingstiden blitt så lang at mange opplever ordningen som lite tilgjengelig og lite forutsigbar. Når både saksforberedelse og behandling samlet kan ta flere år, svekker det ordningens legitimitet og gjør at mange mister troen på at de vil få en rettferdig vurdering. Utvalget har selv pekt på økende restanser og kapasitetsutfordringer, noe som tyder på at utfordringene ikke kan løses gjennom mindre justeringer, men krever en mer grunnleggende gjennomgang av hele innretningen.
Utmålingspraksisen bidrar ytterligere til utfordringsbildet. Selv i saker der det er dokumentert omfattende svikt, ligger utbetalingene ofte betydelig under maksimalbeløpet. Mange opplever at beløpene ikke står i rimelig forhold til den urett de har vært utsatt for, og at ordningen dermed ikke gir den reelle oppreisningen som var intensjonen. Dette skaper et inntrykk av at ordningen i for liten grad er rigget for å møte dagens behov.
Når ordningen både er ressurskrevende, langvarig og gir lave utmålinger, er det grunn til å stille spørsmål ved om den fungerer etter hensikten. Det er derfor behov for en helhetlig omlegging av dokumentasjonskrav, arbeidsprosesser og utmålingspraksis, slik at ordningen igjen kan fungere som et effektivt, rettferdig og verdig oppreisningssystem for dem den er ment å hjelpe.
Svar
Astri Aas-Hansen: Jeg er glad for at det er engasjement rundt rettferdsvederlagsordningen. Jeg er imidlertid ikke uten videre enig i at ordningen ikke fungerer etter hensikten. I 2025 økte søknadstallene med 60 % fra 510 i 2024 til 817. De økende søknadstallene tilsier at informasjonen om ordningen når dit den skal, og at Stortingets anmodningsvedtak, jf. Stortingsvedtak 111 (2020-2021) 26. november 2020, om gi mer og bedre informasjon, er fulgt effektivt opp.
De fleste sakene gjelder «tapt barndom». Det rettes ofte kritikk mot flere offentlige instanser, i ulike kommuner, over forholdsvis lange tidsperioder, - ofte for et helt liv. Uavhengig av organisering er det ikke til å komme forbi at slike saker er ressurskrevende å behandle. I tillegg har søkerne over tid blitt yngre, og nyere saker inneholder mye mer dokumentasjon enn eldre saker.
Samtidig er dokumentasjon nødvendig dersom staten skal utbetale kompensasjon for offentlig svikt. Dette henger sammen med beviskravet om sannsynlighetsovervekt, og er nødvendig uavhengig av hvordan ordningen er organisert. Fordelen med dagens ordning er at det er faginstansene som innhenter dokumentasjon. Søkerne må i liten grad selv gå gjennom vanskelige og omfattende dokumentasjonsprosesser. Dette letter arbeidet for søkerne, men bidrar samtidig noe til en lengre saksbehandlingstid.
Når gjelder størrelsen på vederlaget minner jeg om at oppreisningsbeløpene i norsk erstatningsrett er moderate. Høyesterett legger til sammenligning til grunn at opp-reisning for voldtekt til samleie normalt utgjør 2 G (260 320 kr i 2025) og 3 G (390 480 kr i 2025) til etterlatte for drap. Rettferdsvederlag er ikke ment å erstatte økonomisk tap eller å være en full kompensasjon for det man har vært utsatt for. At sakene er foreldet har også noe å si for utmålingsnivået. Formålet er å gi en «håndsrekning» når søkeren ikke har krav på annen kompensasjon. Rettferdsvederlagsutvalget utmåler et skjønnsmessig beløp basert på rimelighet, i tråd med gjeldende praksis. Med et maksbeløp på 250 000 kroner, og gjennomsnittlig utbetaling på i overkant av 170 000 kroner per sak i 2025, mener jeg at vederlaget ligger på et akseptabelt nivå.
I 2025 var samlet saksbehandlingstid 25,1 måneder, mot 25,6 måneder i 2024. Dette inkluderer utredning i faginstans(er), forberedelse hos Statens sivilrettsforvaltning og vedtak i utvalget. I lys av de økte søknadstallene vil ordningen åpenbart kreve mer ressurser fra de forvaltningsorganene som utreder sakene i tiden fremover. Målsetningen er at behandlingen i faginstansene alene, ikke skal overstige ett år. I faginstansene Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet var saksbehandlingstiden i 2025 henholdsvis 15 måneder, 18,4 måneder, og 11 måneder i 2025, mot 12 måneder, 20,2 måneder og 22 måneder i 2024. Rettferdsvederlagsutvalget behandler sakene i underkant av to måneder etter at de er ferdigstilt av sekretariatet.
At saksbehandlingstiden øker i perioder med høye søknadstall er ikke unaturlig, og kan ikke uten videre tas til inntekt for at ordningen ikke fungerer. Jeg vil likevel sørge for at Statens sivilrettsforvaltning fortsetter å se på hvilke muligheter som finnes for å få til ytterligere effektivisering av saksbehandlingen.
English (US)