Snart holder det ikke å lese loven for å vite om du er overgriper

De som har kjempet hardest for lovendringen, kan raskt bli skuffet, skriver innleggsforfatteren. Bildet: justisminister Astri Aas-Hansen (Ap). Foto: Dan P. Neegaard

Snart holder det ikke å lese loven. Du må pløye deg gjennom side opp og side ned med utredninger for å vite om du er overgriper.

At man ikke skal ligge med noen som ikke vil, er åpenbart. Hvordan spørsmålet skal løses i straffeloven, er derimot alt annet enn klart. Tvert imot kan dårlig lovgivning gjøre lite for ofre – og samtidig svekke rettssikkerheten.

Problematisk

Flere organisasjoner har lenge kjempet for at Norge skal innføre en samtykkelov hvor «bare ja betyr ja». Mange setter derfor sin lit til at Stortinget vedtar regjeringens forslag til en ny straffebestemmelse som skal fange opp dette.

Lovforslaget slår fast at den skal straffes «som har seksuell omgang med noen som hverken i ord eller handling har samtykket til det». Som politisk programerklæring er dette tilforlatelig. Som straffebud er det mer problematisk.

Mange vil lese den nye lovteksten og tenke: Jeg sa aldri ja. Jeg hadde ikke lyst. Saken er klar – overgriperen kan se frem til seks år på vann og brød.

De vil trolig bli skuffet.

«Utprøvende berøring» kan være tilstrekkelig

Bak programerklæringen i straffebudet skjuler det seg omfattende forbehold – avklaringer som ikke fremgår av selve lovteksten, men som finnes i lovproposisjonen. Disse har stor vekt i rettspraksis og fungerer i realiteten som en del av loven.

Regjeringen har brukt dette verktøyet aktivt.

På den ene siden understrekes det at seksuell omgang uten samtykke skal regnes som voldtekt – «for å understreke alvoret». Lovgivningen skal også «markere samfunnets holdning og klare forventning om at all seksuell omgang skal være basert på frivillighet».

På den andre siden presiseres en rekke unntak og nyanser. Det kreves ikke uttrykkelig samtykke. «Utprøvende berøring, kroppsspråk og lyder» kan være tilstrekkelig. Det samme gjelder «flørtende kroppsspråk, ansiktsuttrykk eller andre inviterende kroppsbevegelser».

Minst like krevende bevisvurdering som i dag

Til og med passivitet kan være samtykke – dersom det finnes konkrete holdepunkter for det. Regjeringens eget eksempel er situasjonen der to personer flørter, kysser og kler av seg, før de havner i samme seng. Altså en situasjon som til forveksling ligner nettopp den typen tilfeller tilhengerne av forslaget har ønsket å kriminalisere.

Et samtykke blir heller ikke uvirksomt av at det kommer fra overtalelse. Det blir ikke straffbart å lyve om sin identitet, påstå at man er rik eller gi uttrykk for at man vil bli kjærester – selv om det ikke er sant.

Disse forbeholdene må ses i lys av kravet om forsett. Gjerningspersonen må forstå at det ikke foreligger samtykke – og likevel velge å gjennomføre samleie. Det gjør bevisvurderingen minst like krevende som i dag.

Resultatet kan bli offentlig gapestokk

Kort sagt: Avstanden mellom dem som føler seg utsatt for overgrep og dem som faktisk får en fellende dom, vil neppe bli mindre. Mange vil også oppleve bevisføringen i retten som like belastende som før – og sitte igjen med en følelse av ikke å bli trodd.

De som har kjempet hardest for lovendringen, kan derfor raskt bli skuffet. Frustrasjonen vil trolig rettes mot rettsapparatet – ikke mot politikerne som har laget en lov folk flest ikke forstår.

Når det ikke lenger er nok å lese loven for å vite hva som er straffbart, men du også må tolke komplekse forarbeider, svekkes et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp: forutsigbarhet.

Resultatet kan bli offentlig gapestokk, rop om flere innstramminger – og at loven blir første skritt mot dårligere rettssikkerhet.