Sp-politiker: Forslaget om å begrense Oslo er både uheldig og urealistisk

Geir Pollestads forslag om å begrense Oslos vekst til maks 700 000 innbyggere fremstår både uheldig og urealistisk, skriver Nuno Marques. Foto: Privat

Å styrke distriktene må ikke forveksles med å svekke Oslo, skriver Sp-varaordfører Nuno Marques.

Som varaordfører i Notodden og som medlem av Senterpartiet er jeg fullt og helt enig i partiets kjerneverdier: desentralisering, likeverdige tjenester nær folk, og kampen mot en stadig sterkere sentralisering. Jeg kjenner denne virkeligheten godt, både personlig og politisk.

Jeg vokste opp i en distriktskommune i Portugal, hvor min far som ordfører i mange år kjempet for å beholde tjenester, infrastruktur og livskraft lokalt. Den kampen har jeg videreført i Norge, der jeg har jobbet politisk for at Notodden skal beholde sykehus, politi, domstol og universitetstilbud. Dette handler ikke bare om politikk, men om verdighet og rettferdighet for lokalsamfunn.

Derfor forstår jeg engasjementet bak Geir Pollestads forslag om å begrense Oslos vekst til maks 700 000 innbyggere innen 2040. Han vil utvikle hele landet og hindre at makt og ressurser samles ytterligere i hovedstaden. Det er et legitimt mål. Men selve forslaget fremstår både uheldig og urealistisk, til tross for gode intensjoner.

Å gjøre distriktene mer attraktive er et nødvendig og ønsket politisk prosjekt. Sp har vært en drivkraft i regjering med vedtak om gjenåpning av lensmannskontor, styrking av sykehus og investeringer i regionuniversiteter. Men å styrke distriktene må ikke forveksles med å svekke Oslo. Den ene strategien bygger opp, den andre river ned.

Oslo er ikke bare en by, men vår hovedstad, største studentby og et nav for forskning, næringsliv og forvaltning. Den tiltrekker seg mennesker fordi den tilbyr muligheter. Økonomiske, geografiske og historiske forhold har formet byen. Å begrense naturlig vekst med byggestopp, færre studieplasser eller flyktningstopp blir etter mitt syn et politisk blindspor.

Jeg tror på politisk styring, men ikke på at vi kan regulere demografi som en budsjettsak. Folk flytter der mulighetene finnes; til jobber, studier, tjenester og nettverk. I et fritt samfunn må de også få lov til det. Vår oppgave som politikere er å sørge for at flere steder tilbyr slike muligheter, ikke å begrense dem der de allerede finnes.

For det er dette som blir kjernen: Mens desentralisering handler om å utvide rommet av gode valg, handler begrensningstanken i Pollestads forslag om å snevre det inn. Det mener jeg er uforenlig med et desentraliseringsprosjekt som tar utgangspunkt i menneskets frihet og verdighet.

Pollestad viser til at Oslo har en uforholdsmessig stor andel av befolkningen sammenlignet med byer som Roma, Paris og Berlin. Men slike sammenligninger er misvisende. Norges geografi, bosetting og næringsstruktur er annerledes. Oslo er blitt et naturlig samlingspunkt i et land med store avstander. Den utviklingen kan ikke styres med rigide mål.

Retorikken vi politikere bruker har stor betydning. Når vi omtaler Oslo som «for stor» eller noe som må «holdes igjen», forsterker vi kunstige motsetninger mellom by og land. Oslo er også en by med boligpress, levekårsutfordringer og ulikhet. Mange kjemper sine egne hverdagskamper. Frustrasjon over sentralisering må ikke rettes mot dem som bor der. Distriktskampen må handle om likeverdige muligheter i hele landet.

Skal vi utvikle hele Norge, trenger vi både sterke fylkeskommuner, kommuner og en sterk hovedstad. Det er ikke enten eller, men både og. Oslo er avgjørende for verdiskaping, og det er også Hemsedal, Nesna, Time, Narvik og Notodden. Et sterkt og samlet Norge bygges gjennom gjensidig respekt og samarbeid mellom by og land, sentrum og utkant.

Å fordele statlige arbeidsplasser og viktige offentlige funksjoner bedre over hele landet er i tråd med Sps linje. Det samme gjelder satsing på infrastruktur, høyere utdanning og flere arbeidsplasser i distriktene. Vi trenger målrettet politikk for å gjøre hele Norge levedyktig. Men landet bygges ikke ved å svekke hovedstaden. De er gjensidig avhengige, ikke motsetninger.

Jeg vil fortsette å kjempe for et levende Distrikts-Norge, men ikke gjennom å begrense Oslo. Skal vi lykkes, må vi løfte hele landet samtidig.