Spørsmålene ingen vil besvare

Norsk friidrett stråler i rampelyset kort tid før VM i Tokyo.

Men den mest spennende utviklingen er likevel kanskje den som ikke skjer.

For to store, ubesvarte spørsmål gjenstår fortsatt før VM-starten 13. september.

Det ene dreier seg om fiksstjernen Jakob Asserson Ingebrigtsen. Det andre omhandler nødvendigvis hans far og tidligere trener, Gjert Arne.

Svarene på de intrikate spørsmålene er tett sammenkoblet:

Rekker Jakob Ingebrigtsen å bli skadefri i tide?

Hvordan kan Norges Friidrettsforbund fortsatt forsvare å nekte Gjert Ingebrigtsen akkreditering til VM hvis han ikke gjør det?

Først blant likekvinner

Ledelsen i norsk friidrett har uansett fått seg en sannsynligvis tiltrengt pustepause, i hvert fall i offentligheten.

De siste ukene har norsk friidrett nemlig fått fortjent oppmerksomhet for det egentlig vil og skal, nemlig avsindig gode prestasjoner fra en stadig lengre rekke stjerner.

Og bare dét.

Det hele toppet seg på mange måter med den historiske første norske Diamond League-seieren på kvinnesiden noen gang.

Det var ikke bare den spontane euforien som talte da Henriette Jæger ble utropt til medaljekandidat på 400 meter i VM etter triumfen i styrtregnet i Lausanne.

Det er nemlig like reelt som det er unikt.

Ingen norsk kvinne har tatt VM-medalje i friidrett i dette årtusen. Nå kan det være på tide.

I tillegg har regjerende verdensmester Karsten Warholm fått tilbake steget som har gjort ham til verdens raskeste noensinne. Verdensrekorden på 45.94 satte han sist han løp et mesterskap i Tokyo. Bare så det er nevnt.

Sander Skotheim er også tilbake fra skade og klar for å utfordre Markus Rooths posisjon som verdens beste tikjemper.

Samme kveld kom en annen sensasjonell bragd. 19-årige Håkon Moe Berg forbedret sin personlige rekord på 1500 meter med 5 (fem) sekunder i et stevne i Tyskland. Den eneste som slo ham, med to små hundredeler, var en revitalisert Narve Gilje Nordås.

Det unge stjerneskuddet fra Kyrksæterøra er med det VM-klar- og i tillegg medaljeklar, hvis man skal tro hans trener Erik Sakshaug i bakkant.

Sist det var VM utendørs, i Budapest i 2023, ble det for første gang to norske medaljer på 1500 meter. Narve Gilje Nordås tok den ene.

Ute av konkurranse

23. mars løp Jakob Ingebrigtsen inn til VM-gull innendørs på 1500 meter i kinesiske Nanjing.

Dagen etter startet rettssaken i hjembyen Sandnes mot hans tidligere trener Gjert med samme etternavn.

Siden har ikke Jakob Ingebrigtsen konkurrert i løpsbanen. Akillesproblemene har endret hele sesongopplegget for verdens beste mellomdistanseløper.

Nå er usikkerheten større enn noensinne, i året da Jakob Asserson Ingebrigtsen skulle vinne sitt første VM-gull utendørs på det som lenge har vært ansett som favorittdistansen, nemlig 1500 meter.

Spekulasjonene stiger for hver eneste dag som går uten klare signaler på hva slags fremgang Ingebrigtsen har under det høydeoppholdet i sveitsiske St. Moritz.

Eller ikke har.

Ingebrigtsen har ikke villet la seg intervjue. Ikke under rettssaken. Ikke etterpå.

Han har deltatt i podkasten kona Elisabeth har sammen med svigerinnen Liva, og så la han nylig ut et intervju på sin egen YouTube-kanal.

Der ble hvert minste mulige hint om løpsformen dissekert, analysert og forsøkt tolket. Som at Ingebrigtsen plutselig dro opp 3000 meter hinder av hatten, en distanse han ikke har løpt i mesterskap siden VM-debuten som 16-åring i 2017.

Og som han ikke kommer til å løpe nå heller. Det var umulig å vite om det var en antydning eller rent tankespinn. Men som avledning fra skadeproblemene og den stadig kortere tiden frem til VM fungerte det veldig godt.

En stund. Nå venter alle på den endelige beskjeden.

Om Jakob Ingebrigtsen kan delta i VM – og i så fall på hvilken distanse. Forsøkene på 5000 meter er fem dager senere enn på 1500 meter.

Kanskje kan disse være avgjørende.

Atter en slags konge

«Denne saken har ingen vinnere», understreket forsvarer John Christian Elden med verdighet etter dommen i den nevnte rettssaken mot hans klient Gjert Arne Ingebrigtsen.

Klienten er ikke lenger enig. I et nylig intervju med New York Times og britiske The Athletic, erklærer Gjert Ingebrigtsen seg som rettssakens vinner «når det kommer til dommen og utfallet av saken».

Ingebrigtsen ble dømt til 15 dagers betinget fengsel for kroppskrenkelse mot datteren, i tillegg til en bot. Og frikjent på resten av tiltalen.

Gjert Ingebrigtsen er nå ikke bare trener for nevnte Narve Gilje Nordås og Per Svela, men også portugisiske José Carlos Pinto og canadiske Kieran Lumb.

Nordås er tilbake i verdenstoppen etter en trøblete fjorårssesong, mens portugisiske Pinto allerede har forbedret sin personlige rekord med 6 sekunder til 3:31.94.

Gjert Ingebrigtsen er tilsynelatende tilbake som sitt gamle jeg, for alle som skulle lure.

Inkludert at han åpenbart ikke har tenkt å gå stille i offentlighetens dører.

Reporteren i New York Times skriver da også om sin åpenbare forundring over at Ingebrigtsen selv har kontaktet storavisen og bedt om å bli intervjuet.

I et annet stort intervju med VG er han heller ikke redd for å fremheve sine egne fortreffeligheter som trener.

Det er neppe alle i USA, Kenya eller Etiopia som ville sagt seg helt enig i den vurderingen.

Men ingen kan ta feil av signalet.

Nå står ikke kampen bare om tider og medaljer, men også om oppmerksomheten.

Og den mer og mer symbolsk viktige akkrediteringen.

Plastkort til besvær

En akkreditering er for uinnvidde et plastkort man går rundt med i en snor rundt halsen og som gir adgang til utvalgte steder ikke alle får være. I dette tilfellet oppvarmingsområder, indre bane og tribune under VM i friidrett.

Der ville Gjert Ingebrigtsen kunne følge sin elev Narve Gilje Nordås på nært hold, slik han gjorde det under NM. Slik blir det fortsatt ikke. Fordi sønnen Jakob Ingebrigtsen nekter å se faren i nærheten av seg – og får støtte av friidrettsforbundet.

Under NM på Askøy benyttet Ingebrigtsen anledningen til å skjelle ut forbundet og det han påsto var et styrevedtak om ikke å snakke med ham og fulgte opp med å kalle det «jævlig barnslig».

Den relativt ferske friidrettspresident Runar Bålsrud konstaterte bare rolig at et slikt vedtak ikke eksisterer.

Og gjentok ønsket om dialog i konflikten, som berører to av verdens aller beste mellomdistanseløpere.

Siden har vi ikke hørt mer. Men Bålsrud er neppe i mål med dialogprosessen, for å si det sånn.

Forbud uten forklaring

Men vedtaket som faktisk eksisterer, det om å nekte Gjert Ingebrigtsen akkreditering til mesterskap, står på stadig mer ustø føtter.

For hver dag som går uten at Jakob Ingebrigtsen nærmer seg å rekke VM, blir forbundets forklaringsproblem større og større.

Slik situasjonen gjerne blir når beslutninger som burde vært prinsipielle, er tatt på rent pragmatisk grunnlag.

I motsetning til for eksempel Canada, som henviste til sin obligatoriske sikkerhetssjekk da de nektet Ingebrigtsen å få trenerakkreditering via dem.

Uten Jakob Ingebrigtsen til start, er grunnlaget borte for Norges Friidrettsforbunds nei til å gi Gjert Ingebrigtsen akkreditering til VM.

Uansett hvor dårlig de skulle like ham som person eller hva han åpenbart grunnløst beskylder dem for.

Portugal har ennå ikke bestemt seg for hva de gjør.

19. september er det forsøk på 5000 meter.

Kanskje kan man da glede seg over gjenkomsten til verdens beste løper på distansen.

Eller dyrke skuffelsen over at skaden stoppet ham fra å forsvare gullet fra to år siden.

Det blir uansett en dag for feiring for Jakob Asserson Ingebrigtsen, født 19. september 2000 i Sandnes.