Spørsmålet er hvilke strukturer som gjør gravide syke

Navs sjeflege Marit Hermansen (bildet) fremstår som en slags maskot for Nav og et gammelt regime, skriver Stine Garstad Warren. Foto: Berit Roald, NTB

Problemet ligger i systemet, ikke hos gravide.

Når Navs sjeflege Marit Hermansen i en artikkel i VG peker på økende sykefravær blant gravide og kaller det et «samfunnsproblem», sier hun noe det er lett å nikke til.

For ja, vi trenger å forstå hvorfor mange gravide blir syke eller utmattet i møte med arbeidslivet. Men det avgjørende spørsmålet er: Hvor ligger problemet – i kvinnen eller i samfunnet?

Kommer oss ikke videre i debatten

Det er en grunn til at Erna Solbergs (H) rop fra 2019 om bekymring for synkende fødselstall fortsatt gir gjenklang i debattene om kvinnehelse og likestilling.

Hermansen forsøker å fremheve betydningen av tilrettelegging. I seg selv er det riktig, men det drukner i et språk og en tankegang som fortsatt plasserer ansvaret hos individet.

Gravide kvinner må «rydde opp i livet sitt». De må «ta tak», «stå i det» og helst «være på jobb» fordi det gir «struktur og tilhørighet».

Her forflyttes blikket vekk fra det som faktisk burde stå til ansvar: systemene rundt den gravide. Og jeg begynner å bli mektig lei av at vi ikke kommer oss videre i disse debattene.

Maskot for et gammelt regime

Graviditet er en ikke sykdom. Det er en tilstand kroppen går gjennom med store endringer. Hermansen sier at det ikke er farlig å være sliten. Det stemmer, men det er heller ikke farlig å lytte til kroppen. Det er ikke farlig å sette grenser. Det er ikke farlig å kjenne etter og si: «Dette går ikke akkurat nå.»

Det farlige er et samfunn som verdsetter arbeid høyere enn omsorg. Produktivitet høyere enn rytme. Strukturer høyere enn liv.

Hermansen fremstår som en slags maskot for Nav og et gammelt regime, der meningen med livet er å arbeide. Det er som om hele menneskets verdi er lagt i en aktivitetsplan, men dette systemet ble aldri laget med kvinnekroppen i tankene.

Etter at kvinner fikk rett til utdanning og arbeid, trådte vi inn i en struktur som allerede var formet av og for menn. Og i stedet for å endre systemet, har vi i stor grad forsøkt å tilpasse oss det.

Vi står opp, steller oss og går på jobb med mensen, graviditet, aborter og fødsler bak oss. Vi ammer gjennom søvnløse småbarnsår, opplever premenopause og overgangsalder – og kaller det likestilling.

Men nå sier kroppen nei. Og fødetallene viser det samme.

Ikke et svik mot fellesskapet

Jeg er sosionom, terapeut og tobarnsmor. Jeg har jobbet med familier, barn og ungdommer i årevis. Jeg har sett hvordan mennesker sliter seg ut for å passe inn. Jeg har selv kjent på dette presset om å fungere, yte og være sterk.

Det er ikke et svik mot fellesskapet å trekke seg tilbake når kroppen bærer et nytt menneske. Det er et bidrag.

Jeg tror på et samfunn der det feminine får mer plass, ikke som kjønn, men som kvalitet. Omsorg, rytme, stillhet og nærhet. Jeg tror på en ny balanse, der vi ikke lenger definerer menneskeverdi ut fra evnen til å stå i jobb under alle livets faser.

Spørsmålet er ikke hvorfor gravide blir syke, men hvilke strukturer som gjør dem det.