Stoltenberg strammet opp venstresiden

Torsdag åpnet Stortinget dørene for en uvanlig redegjørelse: Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) skulle forklare hvordan verdens største statlige investeringsfond håndterer etikk i en urolig verden

Det var ikke bare for å svare på kritikken – men også for å trekke opp grensene mellom etikk og økonomi.

For etter avsløringene om investeringer i israelske selskaper knyttet til krigen i Gaza, har debatten rundt fondet vært preget av dilemmaet: Skal Norge være investor – eller en slags moralens vokter?

Krevende med tydelige grenser

Stoltenberg la frem flere eksempler på hvor krevende det er å trekke en tydelig grense mellom sivil og militær virksomhet. Han advarte om at Etikkrådet kan komme til å granske store teknologiselskaper som Alphabet og Microsoft for mulige brudd på folkeretten.

– Dersom pensjonsfondet ikke kan investere i slike selskaper, verdens største selskaper, kan det vanskelig forbli et globalt indeksfond. Det kan øke risiko eller redusere forventet avkastning, sa han.

Og i nettopp det sitatet finner man hele Stoltenbergs budskap oppsummert.

Stoltenbergs redegjørelse i Stortinget var nemlig ikke bare et svar på presset mot Oljefondet – den var også en realitetsorientering. En slags voksenopplæring av venstresiden i hvordan verdens største statlige investeringsfond faktisk må fungere.

Ikke en forlengelse av norsk politikk

For mens SV, Rødt, MDG og Venstre fremmer forslag om at fondet skal trekke seg ut av selskaper de mener bidrar til Israels krigføring, minner Stoltenberg om de grunnleggende premissene: Oljefondet er ikke et politisk verktøy. Det er et finansielt fond som skal gi høyest mulig avkastning innenfor et etisk rammeverk – ikke en forlengelse av norsk utenrikspolitikk.

Han peker på at skillet mellom sivil og militær teknologi viskes ut. Når selskaper som Alphabet og Microsoft leverer både videomøter og overvåkingsteknologi, og Lockheed Martin har over 1500 underleverandører, blir det vanskelig å trekke klare etiske grenser uten å undergrave hele fondets prinsipp om bred, global investering.

Med andre ord: Stoltenberg forsøker å lære venstresiden at verden ikke er sort-hvit.

Mister posisjonen som indeksfond

For hvis man gjør de etiske reglene så strenge at fondet må selge seg ut av hele teknologisektoren, står man ikke lenger igjen med et globalt indeksfond – men et politisk styrt investeringsverktøy, med lavere avkastning og høyere risiko.

Derfor er dette også en påminnelse om fondets fundament: at etikk og ansvar må veies mot finansielle hensyn, og at Norge – som lever av et fond som skal vare i generasjoner – må opptre som en profesjonell investor, ikke en aktivist.

Stoltenberg vet at presset på å «gjøre noe» er sterkt, særlig etter Gaza. Men han vet også like godt at hvis politikken overtar styringen, kan hele modellen – den som har gitt Norge økonomisk handlingsrom i 30 år – begynne å rakne i kantene.

Derfor var dette en tålmodig, nesten pedagogisk øvelse i makt og ansvar.

– For å bli behandlet som en finansiell investor internasjonalt, og få tilgang til de markedene vi ønsker å investere i, må fondet fortsatt bli oppfattet som nettopp det, sa han.

Kan bli oppfattet som aktør

Dette er helt essensielt for investeringsstrategien og avkastningen. Om vi driver symbolpolitikk med fondet vil det ikke ha noen effekt på verden, men resultatet vil antakelig bli at vi blir oppfattet som en politisk aktør.

Politisk risiko er en av de største truslene mot Oljefondet. Fondet er så stort at det alltid vil tiltrekke seg oppmerksomhet – både moralsk, politisk og i mediene.

Hvis hver ny internasjonale krise, enten det gjelder Gaza, klima eller kunstig intelligens, fører til politisk press og raske nedsalg, svekkes hele systemet som skal skjerme fondet fra nettopp slike svingninger. Da risikerer Norge å fremstå som et fond som styres av politikk i stedet for prinsipper – og det vil svekke både tilliten og omdømmet.

Budskapet var alt annet enn subtilt

Stoltenberg pakket det inn, men budskapet var alt annet enn subtilt. Han ser med skepsis på det han oppfatter som godhetsposering og symbolpolitikk fra venstresiden.

Å tro at Norge kan forvalte verdens største statlige fond uten å bli berørt av verdens konflikter, er en vanskelig tanke.

Når enkelte partier vil drive aktivisme og kreve at fondet skal selge seg ut av alt som lukter av krig, svarer Stoltenberg med et realitetsorientert sukk: Et globalt indeksfond kan ikke være et moralsk fristed.