– Storslått, men usammenhengende

Forfatteren gjør ting han ikke kan.

Bøker av russiske Sergej Lebedev er oversatt til mer enn tjue språk. Foto: Jane Lezina/Cappelen Damm

Sergej Lebedev: Damen i hvitt. Roman. 240 sider. Oversatt av Ingunn Lunde.
Cappelen Damm.

Burde en russisk forfatter, uansett hvor velmenende og Putin-kritisk, begi seg inn i det minefeltet som er å skrive en roman om Donbass-regionen i Ukraina under den første invasjonen i 2014?

Selv om jeg har mine meninger om akkurat dét, hadde jeg gladelig svelget den kamelen om boka hadde vært noe å skrive hjem om.

For ambisjonene (i tillegg til hovmodet) er tydeligvis store når Sergej Lebedev kaster seg ut i en roman om krigens første dager i Øst-Ukraina i 2014. Med tittelen «Damen i hvitt» serverer han en historie som skal romme alt fra andre verdenskrigshistorie til moderne geopolitikk, fra personlige familietragedier til generasjoners oppgjør med fortiden.

I romanen ser vi krig, historie og minne kollidere med spøkelsene fra Russlands imperielle jag, noe som selvfølgelig er spennende temaer. Problemet er at Lebedev overhodet ikke klarer å få det til å henge sammen.

Vi møter 18 år gamle Zjanna som forlater studenttilværelsen i Kharkiv for å se moren Marianna dø en smertefull kreftdød i den lille gruvebyen Marat. Parallelt hører vi fra en russisk etterretningsoffiser, en hjemvendt russisk militsmann og – merkelig nok – en død ingeniør som i sin tid designet byens gruvesjakt, som siden har slukt liv etter liv.

Lebedev går opp en veltrådd sti etter Solzjenitsyn, og forsøker å ta et oppgjør med russernes og sovjeternes forhold til vold, ondskap og makt. Det skal sies at der hvor hans forgjenger hadde et mildt sagt umoderne forhold til både jødene og Ukraina, skal Lebedev ha for at han også taler deres sak. Men at ondskap går i arv? At fortiden ikke slipper taket? Det er ikke akkurat nybrottsarbeid i russisk litteratur, det.

Den delen av romanen som faktisk fungerer er skildringen av hvordan Zjannas mor sakte blir spist opp av kreften. Her treffer Lebedev følelsesmessig blink med detaljer som virkelig biter – lukten, forvandlingen, datteren som må se på mens moren blir en fremmed. Men selv dette drukner i det store bassenget av hjemsøkte gruvesjakter og vage historiske forbindelser.

Språket er ofte overlesset og pompøst. Når Lebedev beskriver «fortidens magnetiske anomali» og «zombienes straffrihet», låter det mer som noen som har lekt seg med ordboken enn en roman. Tro til samtidslitteraturens ånd insisterer Lebedev også på å stave ut alle sammenhengene for leseren med store bokstaver istedenfor å la det usagte si sitt.

Det mest frustrerende er at man aner konturene av en god bok her. Zjanna som person har potensial, og detaljene fra gruvebyen føles autentiske. Men Lebedev lar seg rive med av sin egen lærdom og glemmer at leseren trenger å bry seg om karakterene, ikke bare om de store sammenhengene.

Når romanen til slutt bikker over i det rent surrealistiske – med dansesekvenser som føles hentet fra en helt annen bok og myter om gruvenes vaskeriansatte og deres rengjørende (sjekk den metaforen!) kraft – har jeg for lengst gitt opp.

Dette er ikke gjennomgående dårlig skrevet, men det er så ambisiøst at det blir uleselig. Lebedev vil si for mye på en gang, og ender med å si for lite om det som faktisk betyr noe.

Russiske forfattere har en stolt tradisjon for å veve store historiske og filosofiske perspektiver inn i litteraturen. Lebedev prøver tappert å følge i disse fotsporene, men «Damen i hvitt» står som bevis for at ambisjoner alene ikke er nok.