Straffen for å jobbe

På talerstolene 1. mai hylles arbeid og fellesskap med slagord som «Arbeid til alle» og «Alle skal med».

Samtidig vet vi at Norge kommer til å mangle folk i arbeidslivet. Vi mangler dem allerede. Ikke minst i helse- og omsorgssektoren. Vi hører til stadighet hvor viktig det er at alle som kan, bruker restarbeidsevnen sin.

Det høres jo fint ut – på papiret.

Men mennesker med nedsatt arbeidsevne møter et system som i praksis straffer dem som prøver. For oss som har helse til noe – men ikke alt – kan det koste dyrt å gjøre en innsats. Det har jeg selv erfart.

Som utdannet vernepleier er jeg som poteten i helsesektoren og kan brukes til så mangt. Jeg har jobbet med skole, med ungdom ute i felt, med rus i spesialisthelsetjenesten og i bolig. Det er mye erfaring jeg fortsatt brenner etter å bruke.

Jeg ble ufør midt i livet og er far til to ungdommer. Å holde tritt med de stadig høyere utgiftene er vanskelig selv for familier med ordinær inntekt. I et forsøk på å holde demningen hel, ville jeg forsøke å arbeide litt igjen.

Det skulle jeg ikke gjort.

Kostbar lærepenge

Jeg tok kontakt med min tidligere arbeidsgiver, som velvillig gjorde det mulig for meg å komme tilbake i arbeid. Mange uføre ønsker jo å arbeide det de kan, ikke bare på grunn av økonomien, men også for det kollegiale og faglige.

I forkant av oppstart kontaktet jeg Nav flere ganger for å få klarhet i samspillet mellom Nav og arbeidsgiver. For meg, og sikkert flere som er uføre av ulike årsaker, er det å arbeide en slags ferskvare. Jeg vet ikke alltid hvor mye jeg er i stand til å jobbe.

Men det optimale for Nav er at du før påbegynt arbeidsår vet nokså nøyaktig hvor mye du kommer til å tjene, og det vises hyppig til inntektsplanlegger.

Da jeg startet, var jeg ikke sikker på hvor mye og hvor lenge jeg kunne arbeide. Derfor fulgte jeg med så jeg ikke oversteg grunnbeløpet, som er 0,4G eller 49.611 kr. Jeg jobbet turnus med ulike tillegg, og det var vanskelig å beregne helt nøyaktig. Derfor havnet jeg over minstebeløpet du kan tjene før det gjøres trekk i ytelse.

I all min kontakt med Nav har jeg aldri blitt advart om at hvis du overstiger grunnbeløpet, så skylder du ikke bare det du har tjent over, men også hele grunnbeløpet. Men det stopper ikke der.

Leve med mindre

Som ufør og forelder til to ungdommer, mottar jeg barnetillegg, et tillegg som hjelper meg mye. Men det er også dette tillegget Nav trekker mest i når du tjener over grensen.

Kort fortalt kan det fort ende med at du taper på å jobbe og bruke den restarbeidsevnen politikerne snakker så varmt om at det er viktig at flere bruker.

Reduksjonen i min utbetaling fra Nav var så kraftig og uproporsjonal at jeg sluttet. Jeg tør ikke lenger. Nå må jeg klare meg med betydelig mindre for å kompensere for det jeg har tjent for mye. Eller jobbe fullt, noe jeg ikke kan.

Uførhet er ikke noe du velger. Uførhet får du etter langvarig og grundig utredning. Å bli ufør er en gjennomgripende opplevelse av å bli koblet av samfunnet som jeg tror de fleste ville vært foruten.

Må bli smartere

Nav-systemet fremstår som unødvendig komplisert. Men all honnør til ansatte som er i kontakt med oss brukere. Problemet ligger i avstanden mellom det politikerne sier om inkludering – og hvordan Nav faktisk snakker med brukere og egne ansatte.

​Det er et misforhold mellom hva brukere forventes å forstå og hvordan Nav forklarer velferdssystemet overfor oss som søker kunnskap.

Jeg tror mange sitter igjen med en skyldfølelse over at de burde forstått. At svikten ligger hos deg som bruker. For alle som søker hjelp i en vanskelig hverdag, er dette en tung følelse å bære på.

Skal politikernes visjoner om inkludering og tilrettelegging faktisk virke, må de ta viktige grep for å gjøre systemet smartere. Det handler om bedre kommunikasjon og et enklere lovverk. Da kan inkludering og deltakelse bli lettere for oss som står utenfor og vil inn.

Vis at det faktisk skal lønne seg å arbeide og hvordan. Nav har et enormt viktig samfunnsoppdrag i en tid der oljen svinner hen og alternativene fortsatt ligger på tegnebordet. Brukere må ha tillit til Nav som velferdsaktør.

Umulig å forstå

Språk, kommunikasjon og tillit er helt avgjørende for brukernes rettssikkerhet. Her mener jeg Nav kan bli flinkere.

«Behovsavveining», «utfall», «befordring», «bortta», «forefinnes», «henstand», «hengeavtale» og «innstillingsrett». Nav har en ordbruk som svever høyt over både ansatte og brukere. Det gjøres feil og det misforstås, og det er vi som brukere som straffes.

Selv Riksrevisjonen påpekte i sin gjennomgang av NAVs vedtaksbrev om alderspensjon og uføre at de er «svært vanskelige å forstå». Jeg har flere ganger opplevd at de ansatte selv ikke skjønner ordlyden i lovverket. Forklaringsmodellene blir deretter.

Straffen for å jobbe ble så stor at jeg måtte gi meg. Jeg tør ikke prøve igjen. Nå lever jeg med redusert inntekt og stor usikkerhet.

Så min bønn er enkel: Gjør det lettere for oss som er utenfor å delta. Vi utgjør en verdi. Vi skaper mangfold. Det er dette som er solidaritet.