Svikt etter terroren i Oslo

Av: KRISTINE MEEK

Forfatter

Justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) mottok nylig den foreløpige forskningsrapporten fra 25. juni-studien.

Den burde sjokkere, men i stedet bekrefter den det vi allerede vet:

Vi har sviktet mange som ble rammet av terrorangrepet i Oslo sommeren 2022.

Rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) dokumenterer hvor alvorlige ettervirkninger av terror er.

Den viser at 45 prosent av de berørte har utviklet betydelige PTSD-reaksjoner og sliter med redusert helse.

Én av fire sitter fortsatt med udekkede hjelpebehov. Over halvparten har aldri opplevd noen form for proaktiv oppfølging.

Hverken umiddelbart etter angrepet, eller i årene etterpå.

Det er vanskelig å lese dette uten å tenke: Visste vi ikke bedre? Jo. Vi visste bedre.

Etter 22. juli 2011 lærte vi hvor viktig det er med rask og proaktiv psykososial oppfølging.

Folk i krise klarer ofte ikke å be om hjelp, og tidlig, lavterskel støtte kan redusere risikoen for PTSD, angst og depresjon.

En rose blir satt i et navn på minnesmerket under en minnemarkeringen på Utøya. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB

Likevel da et nytt terrorangrep rammet skeive i hjertet av Oslo i 2022, ble det ikke mobilisert.

Det kom ingen nasjonal krisehåndtering. Ingen ekstra midler.

Ingen tydelig struktur for hvem som skulle følge opp.

De som overlevde, fikk hjelp i varierende grad, avhengig av hvilken kommune de bodde i.

Mange befant seg allerede i en utsatt situasjon.

Flere hadde erfaringer med diskriminering, minoritetsstress og utenforskap.

Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

For dem var terrorangrepet ikke bare en enkeltstående hendelse, men en bekreftelse på en dypere frykt: At trygghet ikke var noe de kunne ta for gitt.

Allerede rett etter angrepet ba Støttegruppa 22. juli myndighetene om å handle.

De advarte mot å gjøre de samme feilene som etter terrorangrepet i 2011. Det måtte oppfølging til, raskt og målrettet.

Det måtte gis lavterskel psykisk helsehjelp, spesialiserte kriseteam, trygge møteplasser og øremerkede midler.

Det skjedde ikke.

I stedet måtte de rammede søke hjelp selv, ofte i møte med et uoversiktlig, fragmentert og uforutsigbart hjelpeapparat.

Mange ble sine egne koordinatorer midt i krisen.

Rapporten viser at kommunene i liten grad har klart å ivareta sitt ansvar.

Studien bemerker at kommunene, til tross for å ha psykososiale kriseteam, opererer uten en nasjonal, standardisert prosess for oppfølgingsarbeidet.

Det er betydelig variasjon mellom kommunene, og de mangler mekanismer for koordinering og systematisk ansvar, slik lovverket krever.

Justisminister Aas-Hansen er opptatt av at vi må lære, men dette handler ikke først og fremst om evaluering.

Det handler om at forskerne har avdekket et udekket behov for helsehjelp, og det er uskyldige ofre for terror som bærer byrden.

Rapporten må ikke bli enda en rapport som samler støv i en skuff.

Den må bli et vendepunkt.

Vi trenger et løft som sikrer øremerkede midler til rask, tilgjengelig og spesialisert helsehjelp.

Et løft som tar folks traumer på alvor og som ikke overlater ansvaret til tilfeldigheter og lokal vilje. Og selv om det har gått tre år, må de som fortsatt trenger det få hjelp.

For det handler om mer enn tall.

Det handler om liv som fortsatt preges av det som skjedde, av angst, depresjon, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og kroppslige smerter.

Det handler om at fellesskapet må vise at det står opp for dem som ble rammet også når medieoppmerksomheten har forsvunnet.

Det er fortsatt mulig å rette opp noe av det som gikk galt. Men det haster.

Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) må komme på banen.