«Svinger av stilig vampyraction»

Filmskaper Ryan Coogler («Black Panther», «Creed») serverer et festlig og fengende drøyt stykke horroraction i «Sinners».

Her er det assosiasjoner til kule 90-tallsfilmer. Det lekes selvsikkert med sjangergrepene. Filmmusikken tar noen fantastiske risikoer, og det er et glimt i øyet som løfter referanser og stereotypier til en underholdningsfilm det svinger av.

Og på et ruralt utested i 1932, omgitt av Ku Klux Klan, Jim Crow-lover og bluesens overnaturlige mytologi, benytter Coogler vampyrsjangeren til å plante staken rett i pulsåren til den historiske amerikanske rasismen.

Drømmer om eget utsted

Elijah «Smoke» Moore og Elias «Stack» Moore (begge spilt av Michael B. Jordan) vender tilbake til hjembyen Clarksdale, Mississippi.

Tvillingene har vært soldater i 1. verdenskrig og mafia-hjelpere i Chicago. Nå er planen å starte en «juke joint» med levende musikk, pokerbord, kald øl og heftig omsetning.

De kjøper et nedlagt sagbruk. De rekrutterer et knippe eminente musikere. De ordner med dørvakt, og setter opp en heidundrende åpningskveld. Så kommer tre mystiske fremmede og spør om de kan få komme inn.

Vi har nemlig blitt advart om at noen artister spiller så fortryllende at også ondskapen blir lokket til dans.

Michael B. Jordan («Creed») herjer i en herlig dobbeltrolle som sprudler av kul karisma. Han er kjærlig i romantikken, kynisk i vurderingene, hard med nevene og vittig i replikkene. Og med et birollegalleri bestående av Hailee Steinfeld, Miles Caton, Wunmi Mosaku og Delroy Lindo, er det flere scenestjelende typer som blir med på dette blodige oppgjøret.

En forrykende musikkfilm

Musikken er en stor del av magien i «Sinners». Både i handlingen og på lydsporet.

Båndene til virkelighetens bluesmytologi er godt synlige. Tankene vandrer raskt til blues-pioneren Robert Johnson, som ifølge legenden skal ha gjort en avtale med djevelen i bytte mot uimotståelige ferdigheter. En populær historie som Hollywood spilte ut gjennom heftige gitardueller da «Karate Kid»-stjernen Ralph Macchio beseiret fandens utsendte - spilt av selveste Steve Vai - i filmen «Crossroads» fra 1986.

Vrien i «Sinners» er at det er gudbenådede musikeres tiltrekningskraft på djevelske vesen som er utfordringen. Det er en fyldig saus av musikkjærlighet, saftig americana, ambisjoner og frihetsfølelse som smøres utover lerret, og tolkningsrommet er rikt mellom artistmyter, historie og overnaturlige skapninger.

Lydsporet løftes til svimlende høyder av komponist Ludwig Göransson («The Mandalorian», «Black Panther»). I et lydbilde som spenner fra rufsete slidegitar, via kraftfull sang, til symfonisk metall, har «Sinners» et stilisert soundtrack som både hyller tradisjoner og låter aldeles futuristisk.

Den mest særegne attraksjonen er en forrykende konsertscene som bryter med alle forventninger og skaper noen ville sammenhenger på dansegulvet. Det kler en blockbuster som er forfriskende fri fra franchiser og bånd til andre Hollywood-produkt, og som både handler om, og selv blir, en minneverdig musikkfest.