Sykehuset kan ikke fortsette med å ofre pasi­entene på geogra­fiens alter

Hva hjelper det med et sykehus i nærheten hvis sykehuset ikke kan levere det et sykehus i Norge skal levere: behandling og pasientsikkerhet i toppklasse.

Det er én overordnet grunn til at helseministeren ikke setter i gang bygging av et moderne, framtidsrettet og effektivt sykehus på Agder slik det er gjort mange andre steder i landet – og det er oss selv. Vi vil ikke ha det, for vi har andre agendaer!

Visst er nærhet viktig, visst er arbeidsplasser, sysselsetting og lokalsamfunn viktig. Men et sykehus kan ikke betale for disse tingene med pasientsikkerhet og behandlingskvalitet. Det er dramatisk galt at det skjer – og når vi er helt ærlige vet vi at dette altfor lenge har skjedd på Agder.

Å være politiker og leder handler noen ganger om vonde og vanskelige, men viktige valg. Vår aller viktigste oppgave er folks trygghet. Det betyr et sykehus som vinner kampen om de beste folkene, som utvikler gode fagmiljøer, som har best mulig teknisk utstyr og som har så sterke vaktsystemer at man slipper å ta inn personell som er ukvalifisert eller ikke oppdatert på faget sitt.

I år bruker Sørlandet sykehus over 10 milliarder kroner på sin aktivitet. Vi vet at mye penger går med til å opprettholde struktur. Dette er ressurser som kunne blitt brukt til å utvikle fag og utstyr og kvalitet.

År etter år kommer nyhetene om behov for å kutte 100, 150 eller helt opp i 300 millioner kroner (2022). Prisen betaler pasientene og innbyggerne på Agder. Konsekvensen av å presse sitronen, blir mer og mer overtydelig.

Skandaler har skjedd både i Flekkefjord og Arendal. Det har vært underbemanning, og man har drevet uforsvarlig. Den siste utviklingen ved gastrokirurgisk avdeling i Arendal er egentlig drepende for tilliten til sykehuset. Helsetilsynet skriver:

«Helsetilsynet mener derfor at helseforetaket over tid har hatt en unødig høy risiko for gastrokirurgiske pasienter, og at avdekket svikt og risiko ikke i tilstrekkelig grad er kompensert med konkrete og virksomme tiltak.»

Årsaken til dette er ikke bare et ledelsesansvar – men et landsdelsansvar. Nina Mevold leder et sykehus i en landsdel som nekter å godta virkeligheten, og som krever at hun gjør det umulige. Andre direktører har prøvd før henne. De har overlevd fordi de har gitt etter og latt pasientenes beste vike til fordel for fakkeltogene i øst og vest.

I 2015 parkerte politikerne ideen om ett sykehus. Selv om ett sykehus kunne gitt bedre fagmiljøer bedre akuttkvalitet, frigjort 200 millioner i året til utstyr og nye bygg og skapt et sykehus som tiltrekker seg fagfolk i stedet for å skyve dem fra seg.

Et nytt sykehus vil koste mellom 12 og 15 milliarder kroner. Det er ikke så mye mer enn det dagens tre sykehus trenger i vedlikehold fram mot 2040 (ti milliarder). Alle vet at dagens tre sykehus er utrangerte om noen år. Vedlikeholdsetterslepet er allerede på 4,4 milliarder kroner. Om ikke lenge vil det koste mer å vedlikeholde tre sykehus, enn det vil koste å bygge et nytt!

Skal vi ta inn over oss denne virkeligheten – eller fortsette en utvikling som vil sende sykehusbyggene på skraphaugen og kvaliteten på sykehustilbudet nedover og nedover i divisjonene? Vi må våge å lede selv når det smerter og faklene vaier. For:

Noe er viktigere enn antall sykehus. Viktigere enn kortest mulig avstand. Viktigere enn politiske seire eller politisk prestisje. Viktigere enn Kristiansand. Viktigere enn Arendal. Viktigere enn Flekkefjord, og det er at sykehuset virker best mulig.

Sykehuset vårt skal gi den beste behandlingen som er mulig for pasientene. Det er poenget med et sykehus.

Noen sier det er lett å lage nettverk for legene og personell slik at vi kan utnytte alle tre sykehusene og fortsette som før. Nylig kom nyheten om at to nye strålemaskiner koster 145 millioner kroner. Vi går inn i en tid der utstyr alene er en god grunn til å få ett sykehus.

Nye motorveger har redusert avstandene i landsdelen. Vi fikk veg fordi vi sto sammen. Nå må vi samle oss om å sikre våre innbyggere et best mulig sykehustilbud. Det betyr ett akuttsykehus. De to andre finner vi helt sikkert gode oppgaver til, i tråd med kompetansen de besitter.

Sykehuset kan ikke fortsette med å ofre pasientene på geografiens alter. Heldigvis sier Helsetilsynet klart fra. Men det er landsdelen selv som har skapt et klima der geografi er viktigere enn pasientsikkerhet og nærhet viktigere enn kvalitet – og det må vi erkjenne.

Hvis ikke, vil sykehustilbudet utarmes og gradvis vil landsdelen vår miste tilbud og muligheter. Gradvis glir sykehustilbudet ut av hendene våre.

Man kan rette mye kritikk mot sykehusledelsen og styret som ikke retter ryggen, tar denne kampen – og hjelper oss videre. Helseministeren har også et stort ansvar. Men vi i landsdelen bærer det største. Vi har gjort det vi kan for at minister og sykehus IKKE skal ta de riktige valgene.

Vi må manne oss opp: Ett nytt akuttsykehus på Agder – for innbyggernes skyld!