Synd at vi får verdiskaperne våre til å sette seg på flyet til Sveits

DEBATT: Jeg leste innlegget om rikinger som drar fra landet i privatfly, og debatten rundt hvorvidt de fremstilles som offer. For min del handler det ikke om det.

Jeg savner ikke mer moralsk fordømmelse i denne debatten. Jeg savner vilje til dialog. Foto: Shutterstock

Jeg kan ikke huske å ha hørt noen av dem som har reist, be om at vi skal synes synd på dem. Det jeg derimot har hørt, er folk som snakker om ønsket sitt om å bidra til landet vårt. Om å skape arbeidsplasser. Om å drive sunt og langsiktig i Norge. Det burde ikke være provoserende.

Det er lett å avfeie slike uttalelser som klaging fra folk som har mer enn nok. Men når folk som bygger bedrifter, tar risiko og skaper verdier, begynner å flytte ut, burde vi ikke da stoppe opp og spørre hvorfor? Og hva det betyr for oss som samfunn?

Dette handler ikke om å forsvare de rikeste. Det handler om å se hva vi som nasjon risikerer å miste. Når folk med evne og vilje til å skape arbeidsplasser og investere i fremtidig utvikling velger å forlate Norge, forsvinner ikke bare formuesskattekroner, da forsvinner ideer, initiativ, og muligheter vi som land er avhengige av. Og kanskje viktigst: Da forsvinner innovasjon.

Trenger disse

Norge er et lite land. Vi har ikke uendelige markeder eller tusenvis av investorer som står i kø for å finansiere nye ideer. Vi er helt avhengige av de få som faktisk tør å satse. De som starter noe nytt, tar risiko, bygger selskaper, og finner løsninger på morgendagens utfordringer, enten det gjelder grønn energi, teknologi, helse eller industri.

Når vi gjør det mindre attraktivt å investere og bygge her hjemme, gjør vi det også mindre sannsynlig at neste industrieventyr skjer på norsk jord. Vi gjør det vanskeligere å finansiere nye løsninger. Og vi gjør det mindre fristende for unge og dyktige mennesker å bli her og bygge noe.

Likevel møter vi ofte disse initiativene med skepsis, stadig mer byråkrati, og politiske signaler som gjør det uforutsigbart å drive næringsvirksomhet. Og når noen forsøker å si ifra, ropes det så mye varsko at det snart ikke er lyd igjen.

I stedet for å dytte verdiskaperne vekk, burde vi heller spørre: Hva skal til for at dere vil bli? Hva trenger dere for å skape arbeidsplasser og verdier i Norge, i møte med en global økonomi og stadig raskere omstilling?

Det er ikke logisk å svekke rammevilkårene for dem som skaper. Og det er ikke bærekraftig å jage bort de som bygger, og samtidig forvente at velferden skal bestå.

Ikke pekefinger

De fleste som har reist, har røttene sine her. Familie. Nettverk. Hjerte. Mange av dem ønsker fortsatt å bidra, men føler at systemet straffer dem for det. Da hjelper det lite å møte dem med pekefinger.

Og vi må tørre å si det som det er: Den langsiktige konsekvensen av at vi skyver verdiskaperne fra oss, er at velferden vår forsvinner, litt etter litt. Disse menneskene er ikke bare rike enkeltpersoner, de er en del av fundamentet for at vi fortsatt har råd til gode skoler, helsetjenester, eldreomsorg og fellesskapsløsninger. Det tror jeg mange glemmer, eller kanskje ikke har tenkt så nøye over.

De har ikke spurt oss om å se dem som offer, vi trenger ikke syns synd på dem. Men det er synd hvis vi ikke lytter. Og det er enda mer synd hvis vi ikke klarer å stille det viktigste spørsmålet av alle:

Hva skal til for at dere vil bli, satse og skape, her, sammen med oss?