Takk, Norges Bank, håper dere får mer politisk drahjelp

Høye renter kan bidra til høy inflasjon innen visse vare- og tjenestegrupper, skriver Espen Rostrup Nakstad. Foto: Javad Parsa, NTB

Når Norges Bank vurderer renteeffekten på inflasjonen, bør det ikke være nok å se på totalen alene. Ulike deler av økonomien reagerer forskjellig.

Analysedirektør Øistein Røisland i Norges Bank svarer godt på min kronikk 27. mars «Kan det tenkes at høye renter bidrar til høy inflasjon?».

Selv om han kanskje kunne merket seg ordene «høye» og «bidrar» i større grad, er det uansett lett å være enig i at renteøkninger «samlet sett» demper folks kjøpekraft og kan bidra til å holde prisveksten nede.

Røslie erkjenner også den store empiriske usikkerheten som ligger i tradisjonelle økonomiske modeller og understreker at økonomifaget er et samfunnsfag, som skiller seg fra naturvitenskapen.

Spørsmålet er likevel om en «samlet sett-tilnærming» er god nok når man skal forstå de ulike driverne av inflasjon i Norge og forsøke å gjøre noe med dem.

Medisinske eksempler

Røslie drar frem medisinske eksempler i sin retorikk. Det er fristende å komme med en analogi til pandemiens første år, da ingen visste om det var munnbind, håndvask eller hjemmekontor som hadde størst smittebegrensende effekt i samfunnet.

Vi visste den gang bare at disse «samlet sett» bidro til å holde smittespredningen nede. Derfor måtte vi raskt begynne å samle data, starte spørreundersøkelser i ulike miljøer, kartlegge mobilitet og adferd, rådføre oss med ulike deler av helsetjenesten og samarbeide med kommuner og forskningsmiljøer. Da fikk vi en bedre forståelse av relevante årsakssammenhenger og kunne gi bedre målrettede råd til regjeringen. På noen områder viste det seg enkelt å sammenstille slik kunnskap, på andre områder svært vanskelig.

Det som driver opp inflasjon

Norges Banks behov for å forstå de ulike driverne av inflasjon er i prinsippet like viktig. Disse er dels importert gjennom stigende globale energi- og råvarepriser. I en moderne verden bygget på høyt forbruk av energi må vi kanskje spesielt ta inn over oss at dette knapphetsgodet vil være en vedvarende og betydelig inflasjonsdriver gjennom hele det grønne skiftet.

Dels er inflasjonen i Norge politisk styrt gjennom norsk finans-, energi- skatte,- nærings-, valuta- og handelspolitikk. Vi har dessuten valgt ikke å knytte oss til EU og deres valutakursmekanisme som for eksempel Danmark nyter godt av i dag. Siden Norges Bank ikke kan styre stortingspolitikernes valg, blir det desto viktigere å forstå hvilke ulike effekter styringsrenten har på både tilbuds- og etterspørselssiden.

Kartlegg rentehevingene

En forskningsmetodisk tilnærming til dette ville være å følge rentehevingene fra 2021 steg for steg og undersøke hvordan de ulike priskategoriene i konsumprisindeksen (KPI) utvikler seg. I den ideelle verdenen ville man benyttet spørreskjemaer og intervjuet ulike forbrukergrupper (etterspørselssiden) og næringslivsaktører (tilbydersiden) for å vite nøyaktig hvordan de tenker og reagerer på hver enkelt renteheving.

Det er mulig Norges Bank rutinemessig innhenter slik kunnskap for å kartlegge effekten av sine renteendringer. Da vil de trolig ha sett at forbrukerne allerede etter de første rentehevingene i 2021 begynte å redusere sin etterspørsel etter varer og tjenester de ikke er avhengige av. Det gjelder innkjøp av for eksempel nye klær, sko, båter og biler.

Dette er helt i tråd med tradisjonell økonomisk teori fordi alle lånekunders kjøpekraft ble redusert.

Samtidig vil de antagelig ha sett at varer og tjenester som ikke kan velges bort – som strøm, mat, transport- og boligkostnader – ble liggende vedvarende høyt på indeksen og fortsatt gjør det i 2026.

Mitt poeng

Dette underbygger mitt poeng i kronikkartikkelen: at høye renter kan bidra til høy inflasjon innen visse vare- og tjenestegrupper der kostnadene lettere kan veltes over på forbrukersiden.

Hvis man aksepterer dette premisset, vil man ikke bli overrasket over at «den samlede effekten av rentehevingene» blir mindre og mindre jo høyere renten settes, rett og slett fordi mye av effekten allerede er tatt ut.

Det overordnede politiske ansvaret for rentepolitikken i vår tid bør uansett ikke underkommuniseres. Litt tabloid kan man kanskje si at politikere som fortsatt spør seg hvorfor forskjellene i Norge øker, bør se seg i speilet og følge pengestrømmen. Den er på anslagsvis 250 milliarder rentekroner som bare i år overføres fra norske husholdninger til en finanssektor som kan bevilge sine aksjonærer store utbytter. (Anslaget er basert på en samlet husholdningsgjeld på 4675 milliarder (SSB 2026) med gjennomsnittlig effektiv rente 5,5 prosent).

Dette er egentlig en «forskjellsmaskin» av dimensjoner skapt gjennom bevisst finanspolitikk for å dempe en inflasjon politikerne selv har det overordnede ansvaret for.

Norges Bank trenger derfor all hjelp de kan få fra politikerne til å nå inflasjonsmålet på 2 prosent innen rimelig tid, gitt at man fortsatt mener at dette er et viktig prosentmål i seg selv.

Det er bare å ønske lykke til med det videre arbeidet.