Terrorismens mange ansikter

Under alle terroristiske aksjoner ligger grunnspørsmålet: Hva får folk til å begå slike uhyrligheter? skriver innleggsforfatteren. Bildet viser Høyblokken og Regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto: Paal Audestad

Begrunnelsene for terrorisme har utviklet seg. Mer og mer antar terrorisme preg av hevn.

I Oslo står nå to ensomme ulver, Arfan Bhatti og Zaniar Matapour, for retten. De er anklaget for terrorisme.

Igjen er hovedstaden åsted for denne særlige type voldspraksis. Frykt er deres våpen. Ser vi et historisk gjenferd? Eller er det mønstre her som kan gi innsikter for å forstå fenomenet i dag?

Ett er i alle fall klart: Sosiale medier har endret formene for terroristiske aksjoner, men uten å undergrave denne ekstreme aksjonsformens kjerne: spredning av angst for å utfordre statens voldsmonopol.

Nå kjører ikke lenger terroristene budskapet gjennom normale medier. De har sine egne kanaler og kommuniserer direkte med dem de vil fange inn.

Terror i dag er derfor dypest sett en kamp om medieoppmerksomhet. Det forklarer voldsspiralen som da oppstår fra både stat og voldsutøverne.

Hva driver terroristene?

Under alle terroristiske aksjoner ligger grunnspørsmålet: Hva får folk til å begå slike uhyrligheter? Til å drepe og mishandle uskyldige mennesker for politisk effekt?

For den franske advokaten og revolusjonære politikeren Maximilien Robespierre var saken klar: «Terror er ingenting annet enn rettferdighet – øyeblikkelig, streng og klar.»

Verbet terrere betyr å «ryste». Robespierre falt selv som offer i 1794. Men han innledet samtidig en tradisjon av pervertert idealisme der nettopp rettferdsargumenter, med terror som våpen, utgjør kjernen i voldsbruken.

Handlingens propaganda

Ettertiden har delt sine svar på grunnspørsmålet inn i følgende punkter:

• Et forkrøplet sinn? Fanatisme drevet frem i ideologisk lukkede miljøer?
• Rasjonell – og desperat – reaksjon på langvarig undertrykkelse?
• Fattigdom? Sympati fra velstående mennesker med en lidende menneskehet, i kombinasjon med hat mot all øvrighet?
• Renhetsstreben? Hat mot all annerledeshet og alle avvikende livsstilsminoriteter? (Bhatti og Matapour i dag.)
• Ren og skjær sinnssykdom?
• Ufortynnet ondskap? Hevn?
• Resultat av manglende innlemming i storsamfunnet og derfor manglende normsosialisering fra barndommen av? Med andre ord: fremmedgjøring.

Alltid mot staten?

For den tyske filosofen Karl Marx var saken klar: Terrorisme var et overfladisk fenomen. For ham lå samfunnskonfliktene dypere og kalte derfor på andre aksjonsformer enn individuell heroisme.

Men det hindret ikke senere teoretikere som Vladimir Lenin og Leo Trotskij i å mene at terrorisme kunne ha progressive effekter – om voldshandlingene utføres av et revolusjonært parti koblet opp mot klassekampen og gjennomført på arbeiderklassens vegne. Ikke for å la staten hensovne, som Lenin hevdet i teorien, men for å skape det mest maktfullkomne statsapparat noensinne.

Kommunismen drev statsterror av reneste form. Josef Stalin ble en mester i mordklassen. Men det er ikke vanlig å kalle Stalin terrorist. Derfor: Alle terrorister er voldelige, men ikke alle voldelige er terrorister. Hitler ble aldri kalt terrorist.

Fire hovedformer

Den marxistiske tradisjonen er interessant fordi den nettopp viser hvor vanskelig det er å definere fenomenet terrorisme entydig og over tid.

La oss derfor, av hensyn til klarheten, skille mellom fire hovedformer av terrorisme:

1. Terror i revolusjoner, borgerkriger og andre lovløse tilstander der kampen utkjempes mellom stridende parter i ett land (Russland 1918-21, 12 millioner drepte, ifølge historikeren Antony Beevor; den finske borgerkrigen 1918; den spanske borgerkrigen 1936-9; Chile fra 1973.) En beslektet variant er der det utvikles terror og motterror mellom en okkupasjonsmakt og en motstandsbevegelse (type Danmark fra høsten 1943 til 1945).

2. Kompensatorisk terrorisme: terror mot en ytre fiende som erstatning for militær underlegenhet eller total avmakt (type tsjetsjenske terrorgrupper mot skolen i Beslan og teateret i Moskva; Hamas og Hizbollah; Svart september i München 1972; 11. september 2001).

3. Terror utført av ekstreme grupper i eget land for å vinne makt og oppmerksomhet (for eksempel RAF i Vest -Tyskland, Brigate Rosse i Italia og Lysende sti i Peru).

4. Apokalyptisk vold utløst av religiøse frelsesforestillinger eller ekstreme antistat-ideologier (Timothy McVeigh i Oklahoma, UNA-bomberen Ted Kaczynski fra 1973 til 1995 i USA (anti-modernisme); David Koresh og hans fundamentalistiske kult i Waco, Texas; IS-terroren i Paris 2015; den historiske anarkismen fra ca. 1890-1925; al-Quadia; Breivik 2011.)

Natur versus karakter

Statsviteren Torbjørn L. Knutsen i Trondheim søker i boken «Terrorismens vekst og fall. En innføring.» å skape klarhet i denne mangfoldige materien ved å ta opp krigsteoretikeren Carl von Clausewitz’ skille mellom krigens natur og karakter.

Terrorismens natur viser til de varige trekk ved terrorismen: dens karakter av å være hinsides loven; dens voldsbruk; dens formål, å spre angst i brede masser; dens ultimate hensikt: politiske endringer, oftest av revolusjonær natur.

Terrorismens karakter viser til trekk som varierer over tid:

• Hvem som utfører handlingene (en eller flere?).
• Hvilke aksjonsformer som benyttes.
• Hvilke idékonstellasjoner som er handlingsdrivende.
• Hvilke motiver som ligger bak.
• Hvilke midler som benyttes.
• Hvor aksjonene befinner seg, og når de tas i bruk.

Er aksjonene sekulært eller religiøst drevet (sekulære eksempler er RAF i Tyskland og Brigate Rosse i Italia på 70- og 80-tallet vs. religiøs fundamentalisme; IS på 2000-tallet)? De ensomme ulvene som instrumentaliserer sine hevnbesettelser og bruker ideologi for å rasjonalisere sitt hat, med eller uten psykiatriske diagnoser, de har alltid eksistert (her hjemme går linjen fra Breivik og Manshaus til Bhatti og Matapour).

Torbjørn Knutsen har samlet en hel forskningstradisjon mellom to permer. Det er blitt en øvelse i klarhet og originalitet.

Fremstillingen fører frem til en overraskende kontraintuitiv konklusjon: Torbjørn Knutsen mener terrorismens epoke lakker mot slutten, i alle fall i Europa. Har han rett? Leserne etterlates i tvil.

Voldsmakt, terrorisme, massemobilisering

Særlig maktpåliggende blir det da for Knutsen å se terrorismen i en dynamisk trekant. Det er en idé han henter fra Clausewitz, som igjen er inspirert av Napoleons sammenveving av den militære ordensmakten, staten og mobilisering av massene («levée en masse»).

Terrorismens ulike nedslag kan best forstås ut fra denne historisk betingede triangelanalysen mellom terrorister, den statlige voldsmakten og påvirkning av publikum.

Terrorister tar ofte i bruk de siste teknologiske nyvinninger innen drapsfaget, fra revolvere til sprengstoff du ikke kan se, eller som er laget hjemme (Anders Behring Breivik).

Men ordensmakten tilpasser seg også. Etter 11. september 2001 fikk for eksempel USA et eget departement for indre sikkerhet. Det er blitt USAs største (240.000 ansatte). Interpol er resultatet av internasjonal terrorisme.

Etter 11. september 2001 fikk USA et eget departement for indre sikkerhet, skriver innleggsforfatteren. Bildet viser tvillingtårnene på Manhattan. Ett tårn er truffet, et fly er på vei inn i det andre tårnet. Foto: STR / Reuters / NTB

Det er ikke bagateller dette dreier seg om: Ifølge Global Terrorism Database mistet rundt 250.000 mennesker livet som følge av terror i de 40 årene fra 1972 til 2012 (6000 pr. år).

Tendensen er, som vi alt har berørt, bort fra sekulære ideologier som begrunnelse til religiøs ekstremisme (Al-Qaida) og hevn (for eksempel 2015-angrepene i Paris).

De fem bølgene

Denne triangeltanken følger så Knutsen i fem bølger:

• Den første, fra fjerde kvartal på 1800-tallet til 1914. Terroristene var drevet av politiske ideologier, ofrene var primært statsoverhoder (for eksempel Frankrikes og USAs presidenter, Carnot og McKinley 1894/1901). Gavrilo Princip drepte erkehertug Franz Ferdinand i 1914 for å danne en sørslavisk stat og utløste dermed første verdenskrig. Målet var å fjerne statlig undertrykking og støtte nasjonal selvstendighet. Avisene var propagandaens formidlere.
• Fra 1919 til 1960 ble igjen nasjonalismen fremherskende. Avkolonisering var drivkraften, og ordensmakt og politi målet (for eksempel drapet på Folke Bernadotte i 1946, FNL i Algerie). Radioen ble spredningsredskapet. Geriljakrig var fremherskende opprørsform.
• Tredje periode varte fra 1961 til 1979 og var drevet frem av antiimperialisme og nasjonal frigjøring (Cuba, Vietnam, Palestina). Flykapring og kidnapping var blant midlene, fjernsyn var spredningsinstrumentet. Toppunkt: Svart Septembers aksjon mot israelerne under olympiaden i München i 1972.
• I fjerde periode (1979-) ble politisk islam toneangivende, den sovjetiske invasjonen av Afghanistan utløsende faktor, selvmordsbombere og sprengstoff i kjøretøy var midlene. Mål: USA og USAs allierte i Midtøsten. Internett avløste fjernsynet som propagandaredskap.
• Femte periode, fra 2001-, er preget av USAs krig mot terror etter 11. september. Mål: IS og nytt kalifat (virtuelt og konkret). Offentlige likvideringer og kidnappinger er middelet, sosiale medier er spredningsredskapet.

Det dynamiske triangelet

I terrorismens historie forholder terroristene seg alltid til staten, som så i sin tur forsøker å holde på statens krav om å være den eneste instans som rettmessig kan bruke vold for å opprettholde politisk og sosial orden.

Staten svarer med å utvikle enda mer omfattende former for etterretning og overvåking, ofte over grensene. (Tsarens hemmelige politi, Okhrana, ble for eksempel uhyre effektivt da det lurte en hel verden med løgnpamfletten «Sions vises protokoller», 1906.) Når det gjelder politirespons, er det en linje fra drapet på tsar Alexander II i 1881 over de anarkistiske attentatene deretter frem til 1914.

På den andre siden må statsmakten forholde seg til massene, som også terroristene appellerer til. Ulike typer unntakslovgivning er svaret.

Voldsspiral og mediemakt

I sin kamp mot terroristene vil derfor ofte også staten radikaliseres i sine metoder (sammenlign med utvidelsen under George W. Bush av amerikanernes forhørsmetoder, for eksempel med «waterboarding»).

President Donald Trump åpnet alt i sin første periode for metoder «a hell of a lot worse than waterboarding», som han sa. Overgrepene i Abu Ghraib, amerikanernes fengsel i Irak, ble den foreløpige kulminasjonen i amerikanernes «krig mot terror». Den franske hæren i algeriske byer gjorde tortur til rutine, og FNL svarte med terror mot sivile.

Det oppstår dermed en oppadstigende voldsspiral som ofte vil være i terroristenes interesse.

Dette budskapet forsterkes av mediene. De rapporterer om voldshandlingene og statsmaktens jakt på de skyldige. Mediene åpner dermed også for at terroristene får spredt sitt budskap («handlingens propaganda»).

Slik oppstår et triangulært spill som preger all terrorisme i moderne tid, det vil si fra annen halvdel av 1800-tallet.

Knutsen bruker dette triangulære spillet og særlig medienes rolle som argument for at terrorismen er et moderne fenomen, selv om attentater og massevold har vært med politikken fra antikken av (som Julius Cæsar fikk erfare i år 44 før vår tidsregning).

Spenningsstrategien – rive bort statsmaktens maske?

For å illustrere: La oss se på én type strategi, spenningsstrategien, som dominerte de siste tiårene, for eksempel hos 1970- og 1980-tallets RAF i Tyskland og Røde brigader i Italia.

Gjennom spektakulære aksjoner (drapene på arbeidsgiverpresident Hanns Martin Schleyer og kristeligdemokraten Aldo Moro) var poenget å rive bort statsmaktens maske av påstått lovformelighet og rett.

Disse drapene og bortføringene skulle få statsmakten til å overreagere og slik avsløre sin basale drastisk-voldelige natur. Da ville massene forstå at de holdes for narr. De ville reise seg i hellig harme.

Denne spenningsstrategien var også den underliggende doktrinen for den klassiske anarkismen. Den hadde tentakler inn i fascismen (Sorel) og slo systematisk feil. Massene reiste seg ikke.

Men det så ikke ut til å endre deres taktikk. Anarkismen var en dypt moralsk reaksjon mot den europeiske kapitalismens disiplineringskrav, men var uopprettelig håpløst romantisk i håpet om masserevolt.

Edle hensikter, ikke fattigdom

Gjennomgående i Knutsens analyse er spørsmålet om hvem terroristene er. For eksempel sier han at det er påfallende mange terrorister som kaster bomber eller skyter politikere av edle grunner. De handler på vegne av fattige, men er selv langt fra fattige eller underutdannet. De ser seg selv som rettferdighetens herolder (budbringer, talsmann) og ondskapens tilintetgjørere.

De er helter som angriper ulikhet, irrasjonalitet, kapitalistisk menneskeforakt – med alle midler, inkludert vold. De står i Robespierres tradisjon. Det var særlig mange slike i Paris fra 1880-tallet av.

Vi har med andre ord å gjøre med en form for pervertert, men i egne øyne uegennyttig vold, på vegne av et større gode. 22. juli-forbryteren her hjemme, som brukte «idealistisk» terror som middel til kompensasjon for personlig stakkarslighet, er et godt eksempel.

Terrorismens suksess

Har terrorismen hatt andre virkninger enn lidelse? Vel, hverken Israel, Kypros eller Algerie ville antagelig blitt egne stater uten terrorisme.

På den andre siden: Hadde ikke Gavrilo Princip til slutt fått opp pistolen og endelig (det ble gjort tre forsøk) fått drept den habsburgske tronfølgeren, ville kanskje ikke første verdenskrig ha kommet. Den kostet ca. 15 millioner mennesker livet.

Så er det noen former for terrorisme vi gjerne skulle ha sett var blitt vellykket. Johann Georg Elser satte klokken ti minutter for sent da han ville ta livet av Hitler i Bürgerbräukeller i München 8. november 1939.

Elser hadde selv gravd seg inn i søylen bak talerstolen der føreren skulle stå. Han hadde laget sin egen bombe. Føreren forlot kjelleren akkurat i tide til ikke å bli drept. Han skulle planlegge angrepet mot Frankrike. Fire andre var ikke så heldige.

Førerens hastverk kostet omkring 60 millioner mennesker livet.

Bernt Hagtvet har lest tidligere versjoner av boken «Terrorismens vekst og fall. En innføring.» og gitt tilbakemeldinger til forfatteren Torbjørn L. Knutsen på den.