Tomrommet etter Jürgen Habermas

Gjennom over 70 års skriving og tenkning, nedfelt i bortimot 40 bøker, sirklet Jürgen Habermas rundt ett eneste tema: samtalens rasjonalitet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Ralph Orlowski, Reuters/NTB

Han tilhørte den store tradisjonen fra Kant, Hegel, Marx og Nietzsche.

Med Jürgen Habermas’ død i en alder av 96 år har den europeiske filosofien mistet en av sine viktigste moderne stemmer. Det hevdes ofte at de samlende filosofiske genienes tid er over, at professorene i dette faget nå kun jobber med snevre problemstillinger av interesse utelukkende for en engere krets av eksperter.

Selv om han var skeptisk til genisnakk og ville se filosofien som en samarbeidende normalvitenskap, tilhørte Habermas den store tradisjonen fra Immanuel Kant, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Karl Marx og Friedrich Nietzsche. Kanskje vil han være den siste som med visjonær kraft klarte å tolke samtiden og dens potensialer og farer i en veldig syntese som spente fra intern akademisk produksjon til kritisk deltagelse i en bred offentlighet.

Gjennom over 70 års skriving og tenkning, nedfelt i bortimot 40 bøker, sirklet Habermas rundt ett eneste tema: samtalens rasjonalitet slik den er nedfelt på en rekke nivåer i samfunnet, mest opplagt i det han kalte en borgerlig offentlighet, demokratiets bankende hjerte.

Han kom til dette temaet med utgangspunkt i det tyske sivilisasjonsbruddet, dets irrasjonelle rasjonalitet, og imperativet, fra hans læremester Theodor W. Adorno, om å tenke og handle slik at Auschwitz aldri kan gjentas.

Den offisielle samvittigheten

Demokrati, rasjonalitet, orientering mot gode grunner, den seriøse samtale. Folk oppfattet iblant dette som en smule skolemesteraktig, som uttrykk for Vest-Tysklands og senere Berliner-republikken Tyskland og EUs offisielle samvittighet, viktig kanskje, men blottet for ekte kritisk potensial.

For den radikale generasjonen av franske poststrukturalister ble Habermas innbegrepet av en borgerlig, naiv og idealistisk filosof som manglet en skikkelig forståelse av maktens og begjærets irrganger.

Likevel, som man så i den berømte historikerstriden på 1980-tallet, filosoferte Habermas alltid med utgangspunkt i en krisebevissthet. Hans tenkning manglet overhodet ikke drama eller mørke. Det verst mulige er alltid mulig.

Forsøk på å relativisere Auschwitz – se den tyske katastrofen primært som en mer eller mindre rasjonell reaksjon på trusselen fra øst – måtte forkastes. Om fornuften, nedfelt i språket selv, ble modernitetens ledesnor og ideal, kunne den lett undergraves.

Kanskje fordi det i dag er så vanskelig å forestille seg at samfunnets og historiens gang har noen slags kollektiv retning, at vi er på vei til noe bedre, og at hvordan og i hvilken retning denne vandringen skal skje krever dyp refleksjon, blir en figur som Habermas lett litt ubegripelig.

Han tilhørte en generasjon som forventet av intellektuelle at de skulle gå inn i sin egen tid – forstå den innenfor dens historiske rammer og peke fremover. Man skulle som filosof ta ansvar og være mer enn akademiker.

Dyptgående samfunnskritikk

Selv merket jeg dette alvoret godt da jeg i 1990 kom til Frankfurt som student og for første gang fikk anledning til å treffe ham. Han hadde da allerede på det dypeste preget dette samfunnets selvforståelse og ble forbundet med en dyptgående samfunnskritikk.

På tross av sin ofte snirklete og utilgjengelige skrivestil – og den iblant nokså tordnende tonen – sørget hans erklærte skeptikere alltid for å være oppdaterte på hans nyeste ideer.

Veldig mye, fra politikk og sosialvitenskap til kultur, kretset omkring denne sjenerøse, sprenglærde mannen med sine komplekse teorier. Jeg var selvfølgelig ganske himmelfallen over at han hadde tid til en ung grønnskolling fra Norge.

I 2005 mottok Jürgen Habermas Holbergprisen i Bergen. Her sammen med den norske filosofiprofessoren Gunnar Skirbekk. Foto: Marit Hommedal / NTB

Habermas startet sin karriere på slutten av 1950-tallet dypt preget av marxismen. Han ble tidlig ansett som selveste kronprinsen i det marxistisk orienterte sosialforskningsmiljøet man kaller Frankfurterskolen, som nylig hadde vendt tilbake til Tyskland fra sitt amerikanske eksil.

Men selv om han livet ut opplevde å stå i gjeld til Marx’ kritikk av kapitalismens tendens til å skape sosial ulikhet, begynte han tidlig å supplere marxismens vektlegging av arbeid med et begrep om kommunikativ handling.

Et samfunn reproduserer seg selv ikke bare gjennom å bearbeide naturen med henblikk på å tilfredsstille behov. Det er også en symbolsk, språklig sammenheng gjennom hvilken mennesker søker forståelse og samhandling. Og i en slik kontekst er vi henviste til refleksjon, til sammen, på en rasjonell måte, å finne prinsipper og løsninger som et flertall kan stå innenfor og som dermed kan være legitime.

Sosialisme med liberale elementer

Utover på 1960-tallet ble det klart at Habermas’ sosialisme inneholdt en rekke liberale elementer. Han kalte de voldsromantiske studentene i 1968 for venstrefascister og skapte stor kontrovers. I motsetning til dem ble han en tilhenger av sosialstatens kompromisser mellom arbeid og kapital, med andre ord en reformist og sosialdemokrat.

På 1980- og 90-tallet ble det da også det deliberative demokratiet – samtalens demokrati – som skulle stå i sentrum. Han utviklet en kritisk teori om hvordan kapitalisme og byråkrati truer med å undergrave – «kolonisere» var uttrykket han brukte – den levende og kritiske dialogen som foregår i samfunnet.

Samtidig risset han opp en kompleks teori om rettsstaten der selve kjennetegnet på en rettferdig lov skulle være at den utkrystalliserer en allmenn vilje oppnådd gjennom gjensidig hensyntagen til grunner og grunngivning.

Høy alder

Habermas oppnådde å leve uvanlig lenge – så lenge at den forsiktige fremskrittstroen fra 1980- og 90-tallet begynte å bli avløst av temmelig mye pessimisme. Visjonen om det rasjonelle, samtalende, grunngivende samfunn – støtte den ikke ufordelaktig mot virkeligheten i den verdenen Habermas befant seg i etter årtusenskiftet?

Den borgerlige offentligheten han hadde fremhevet så sterkt, sto med internett og nå kunstig intelligens i fare for å reduseres til et kaos av kommersielt kontrollerte ekkokamre der selvstendig og prinsipiell refleksjon har liten plass. Kortsiktig og ofte kynisk markedstenkning preger ikke bare folks hverdag, men gjør seg dypt gjeldende selv i vitenskap, kultur og politikk.

Kapitalismen, som er blitt helt global, lar seg ikke i utstrakt grad kontrollere gjennom demokratiske prosesser. Den kantianske drømmen om verdensborgerskap innenfor et regulert samkvem av rettslig likestilte stater, som Habermas tok opp i seg, er gjort til skamme av autoritære ledere som Putin og Trump.

Jürgen Habermas skåler i champagne med Hessens ministerpresident Hans Eichel i Wiesbaden 22. september 1994, etter den offisielle markeringen av at Habermas gikk av som professor ved Universitetet i Frankfurt. Foto: Heribert Pröpper, AP/NTB

Sist, men ikke minst, har vi vært vitner til en voldsom reaksjon mot grunnpilarer i det liberale demokratiet. Snarere enn å slutte opp om et individsentrert rettighetssamfunn innenfor en kapitalistisk og moderat teknokratisk ramme – gullstandarden for politikk etter Berlinmurens fall i 1989 – søker velgere i Europa og USA seg mot autoritære løsninger og nasjonale fortellinger om opprinnelse, tilhørighet og fiender.

Om man mistenker Habermas for å ha vært godtroende, kan det som allerede nevnt innvendes at han hele tiden forutsatte muligheten av en slik regresjon. Hans idealer var aldri ment å skulle forutsi hvilken vei det ville gå. Tvert imot var de intendert som uomgjengelige forutsetninger for kritikk, læring og refleksjon – forpliktelser vi mer enn noensinne trenger å holde i akt.

Med Habermas er en epoke over. Og det er ingen figur der ute som erstatter ham. Tomrommet etter ham vil være enormt.