Dette er historien om Wandrea Moss og hennes 62 år gamle mor Ruby Freeman. Wandrea Moss elsket jobben sin ved Fulton fylkes valgkontor i staten Georgia.
Så glad var hun i jobben sin at Barron, en av Wandreas kolleger, forteller at hun gråt av glede da hun i 2017 endelig ble tilbudt full stilling ved valgkontoret.
Fordi de manglet folk, spurte Wandrea moren Ruby Freeman om hun kunne steppe inn ved presidentvalget 3. november 2020. Valgkontoret lå bak skjema med opptellingen, så mor og datter ble derfor igjen, sammen med flere andre, for å fortsette arbeidet.
Klokka elleve på kvelden gikk Wandrea bort til et bord dekket av et sort klede. Under bordet lå en sort container med post-stemmer som teamet hadde åpnet en time tidligere. Hun bøyde seg ned og trakk containeren fram. Så fortsatte mor og datter å telle stemmesedler hele natten mens valgobservatørene i lokalet fulgte dem med vaktsomme blikk.
En måned senere, klokka 11 på formiddagen den 3. desember, rykket så Trump ut og erklærte til sine 88 millioner følgere at de hadde funnet bevis på valgfusk. Et filmklipp av Wandrea Moss i det hun trekker fram containeren med stemmesedler fra under bordet med det sorte kledet, ble vist. «Et bombenedslag,» utbrøt Sean Hannity på Fox News. Jenny Ellis, Trumps juridiske rådgiver, twitret om et sjokkerende video-bevis. Fotoer av moren Ruby Freeman ble offentliggjort. Adressen til hennes beskjedne lille forretning i Fulton, ble gjort kjent. Klokka 10 samme kveld begynte truslene å strømme på. Fremmede stod utenfor huset om natten. Telefonmeldinger fortalte dem at «de kom for å ta dem.» «Kjære Jesus, hvor er politiet,» hører vi Ruben Freeman sukke i et opptak fra nødtelefonen.
Men møter vi de store, fabrikkerte løgnene fra de politiske lederne våre, lar vi oss tilsynelatende lett lure.
Etter måneder med dødstrusler, søkte de skjul. I mellomtiden hadde samfulle 63 domsslutninger om valgfusk gått imot Trump- kampanjen. 11. desember avviste i tillegg Høyesterett på en og samme dagen anklagene om valgfusk rettet mot 4 forskjellige stater. Amerikanske valgmyndigheter vurderte i ettertid dette presidentvalget som det sikreste i amerikansk historie.
En ny måned går. Vi er nå kommet til 6. januar 2021. Foran nærmere åtti tusen tilhengere, oppfordret Trump dem til å storme Capitol Hill for å omstøte valget. «Hvis dere ikke slåss som helvete, vil dere ikke ha noe land lenger,» roper han fra talerstolen. Midt under stormingen setter så Trump seg selv godt til rette foran TV skjermene i rommet ved siden av Det ovale kontor, for riktig å få bivånet kuppforsøket. Imens står Ivanka Trump og medarbeiderne i døråpningen og tigger ham om å få stanset opptøyene. Tre lange timer rinner hen før han endelig ber tilhengerne om å vende nesene sine hjem. Fem mennesker døde under stormingen, og over femti politimenn ble skadet. En rekke politimenn har i etterkant tatt sine egne liv.
Himmel og jord ble altså satt i bevegelse for å fremme en gigantisk valg-løgn. Hvordan var det i det hele tatt mulig å få store deler av det amerikanske folk forført av det som for ethvert normalt menneske måtte fremstå som en åpenbar løgn. Og enda mer forunderlig, løgneren selv trodde, skal vi tro hans nære medarbeidere, visstnok ikke på sin egen løgn!?
Daglig strever hver og en av oss med de små løgnene våre. Kanskje unngår vi å si den fulle og hele sannhet fordi vi ikke vil såre andre mennesker. Og vi føler skyld fordi vi må gjøre det.
Men møter vi de store, fabrikkerte løgnene fra de politiske lederne våre, lar vi oss tilsynelatende lett lure. Selv om vi aldri ville kommet på å fortelle slike kolossale løgner privat, vekker disse løgnene dype følelser hos oss. Når disse store, elleville løgnene så blir gjentatt og gjentatt ved bruk av utallige medier, fester de seg og blir, for store deler av velgermassen, selvfølgelige sannheter. De store løgnene er vanskelig å gjendrive, for de grove, dumme løgnene setter alltid dype spor.
Diktatorer Putin sprer i disse dager, gjennom statskanalen Pervyj, de mest bisarre løgner om det han kaller Ukrainas «nazistyre.». Samtidig sprer Trump akkurat nå, mot ekspertenes mening, en ny løgn om at hele Irans atomindustri er tilintetgjort. Den som imidlertid først var ute med å forstå «den store løgnens» magiske kraft, var Adolf Hitler. I kapittel 10 i «Mein Kampf» skriver han, riktignok med henvisning til jødene, at ingen vil tro at noen «kan være så uforsiktig å forvrenge sannheten så voldsomt.»
På få år har vi opplevd et forsøk på statskupp i USA og en tragisk krig i Ukraina. Begge basert på store, nesten elleville løgner. Den tyske filosofen Immanuel Kant beskriver løgnen som «moralsk selvmord.» Vår egen Jens Bjørneboe mener at løgnen er vår «dypeste sykdomsskapende kraft.» Men vi må ironisk nok til USA, til medisineren og skribenten Oliver Wendell Holmes, for kanskje å finne den mest dekkende beskrivelsen av løgnens vesen.
«Synden har mange redskaper,» skriver Wendell. «men løgnen er håndtaket som passer til dem alle.»