Trist at Judaberg og Vikevåg får så lite oppmerksomhet

KRONIKK: Det er både overraskende og litt trist at både Judaberg og Vikevåg fikk så lite oppmerksomhet i høringsdokumentene til den nå vedtatte kommuneplanen.

Skattene på Judaberg og i Vikevåg må forvaltes på en måte som også storkommunen Stavanger kan være stolte av. På bildet ser vi Vikevåg sentrum. Foto: Thommas Husevik

Begge stedene bærer på kulturskatter av mange slag som lett kan gå tapt om vi ikke er oppmerksomme i denne sårbare fasen overgangsfasen. Å være relativt små landbrukskommuner er utfordrende, og noe annet enn å være en del selveste oljehovedstaden som for et par år siden solte seg med rikingen Elon Musk på en snarvisitt i privatfly fra andre sida av Atlanterhavet.

Derfor er det så viktig at akkurat den første generasjonen av kommuneplanen for storkommunen tar vare på minnene. Dette gjelder både Judaberg og Vikevåg, slik at både fysiske, sosiale og kulturelle skatter blir forvaltet på en måte som også storkommunen kan være stolte av.

Verneverdige bygg

Judaberg vet jeg lite om. Derimot vet jeg mye om Vikevåg. Som barn på sommerferie var det gjeveste å følge morbror Odd som kjørte melkebilen til meieriet i Vikevåg. Turene til meieriet var en spesiell sanselig opplevelse med lukt av melk, varm damp, og synet av blanke installasjoner. Besøk hos Ørkjen, bakeren i Vikevåg, med ferske wienerbrød og brus hørte med. Meieriet og melkerutene var en institusjon som bandt alle gårdene sammen på øya, både sosialt og økonomisk.

I 1899, etter heftige diskusjoner, ble det vedtatt at meieriet skulle bygges i Vikevåg, og allerede i 1903 startet driften. I 1950 sto den nåværende bygningen ferdig. Bygget er tegnet av de anerkjente arkitektene Helliesen, Wåge og Hallgren.

Meieribygget fra 1950 er et klassisk bygg fra etterkrigstiden hvor arven etter funksjonalismen er tydelig, men som her har fått en udogmatisk utforming tilpasset bygningsmassen ellers. Når det gjelder Rennesøy så må bygget kunne betegnes som det absolutt mest verneverdig «industribygget» på øya.

Mulighetene

Den 1. juli 2022 ble det vedtatt endringer i regelverket for ombruk. Det betyr forskrift for bygg TEK17, byggesaksforskriften, SAK og byggevareforskriften DOK. For en uinnvidd høres dette svært trivielt og uinteressant ut. Men når det handler at byggenæringen er en av verstingene med avfall, bør det ringe noen bjeller. Av klimagassutslippene i Norge stammer 15 prosent fra næringen. Tall fra 2021 forteller at riving står for hele 42 prosent av avfall, nybygging for 33 prosent, og rehabilitering for beskjedne 25 prosent. For Stavanger kommune betyr det at de over tid kan spare milliarder ved i større grad å satse på rehabilitering, i stedet for riving og nybygging.

I dette perspektivet kommer den såkalte mulighetsstudien for Vikevåg fra 2022 i et merkelig lys. Å bruke to millioner til konsulenter for denne studien og kostnader på 150 millioner er en merkverdighet. Som arkitekt med mange tiårs erfaring vil jeg kalle det en umulighetsstudie.

Vi er verken på Aker Brygge eller ved Pollen i Arendal. Heller ikke i Stavanger sentrum. På de få dagene i året det i Vikevåg er over femten grader, sol, oppholdsvær og lite vind, sitter folk på sine terrasser for å nyte været. Det er vel bare kaien i Mortavika med tilsvarende med surt vær og kald vind fra sjøen som i Vikevåg.

Jeg har reist med buss til og fra Vikevåg over flere tiår, men jeg kan ikke minnes at det har vært mer enn fire personer som ventet på bussen.

Men, for all del ikke glem å sikre de åpne arealene ved bussholdeplassen. Hold kaien tilgjengelig for arrangementer 17. mai og på Rennesøydagen. Viktig å holde kaien intakt, og ikke bare for veteranbåter på Rennesøydagen. Mye viktigere er det med tanke beredskap på dagen eller dagene da de lange tunnelene er stengte. Enten planlagt, eller i beredskap når det som ikke skal skje, skjer likevel. Da legger du ikke alle eggene i en kurv.

Folk må møtes

Likt og ulikt, gamle og unge, rennesøybuer og stavangerfolk, folk født i Norge og folk fra andre land, vanlige folk og noen «løgne». Det må finnes møtesteder i Vikevåg. Ikke bare på Coopen, på venterommet hos Nav eller legekontoret. Biblioteket spiller her en svært viktig rolle. Biblioteket må ligge sentralt, nær butikk, nær bussholdeplass og ulike serviceadresser. Biblioteket må være tilgjengelig for alle, rett inn, uten trinn og terskler.

Når det nå skal oppdateres og restaureres i Vikevåg sentrum må dette gjøres med varsom hånd. Nye muligheter åpner seg slik at biblioteket endelig kan få atkomst rett fra bakken uten heis eller trappetrinn. Men glem heller ikke veteranskøytene Hulda og Peder W, ved kai. Og det vernede huset like ved som huser Kystlaget og andre av de frivillige organisasjonene fra Rennesøy kommune.

Med de verneverdiene nedfelt i vedtatt kommuneplan og endringer i lover og forskrifter, vil en svært kostbar oppgradering verken være tilrådelig eller ønsket. Dette vil derved kunne gi Vikevåg sentrum en sterkt etterlengtet oppgradering med rimelig beskjeden pengebruk, kanskje som mønster for mange andre mindre tettsteder i landet som er i endring.