Trumps fred

16 hours ago 3

KRONIKK: BÅRD LARSEN

historiker i den liberale tankesmien Civita

Det kommer ikke som noen overraskelse at møtet mellom Zelenskyj og Trump sist uke skal ha vært preget av irritasjon.

Trump skal ha bannet og skjelt ut Zelenskyj, ikke helt ulikt det som skjedde i det katastrofale møtet mellom de to i februar.

Istedenfor å styrke partnerskapet mellom Ukraina og USA, sendte møtet signaler om usikkerhet, press fra USA mot Ukraina, og nok en gang, uklare løfter om militær støtte.

Trumps budskap etter møtet var i korte trekk at Ukraina må gi fra seg Donbas fordi Russland er mektige.

Mye tyder igjen på at Trump mener at den raskeste veien til fred er på Putins premisser.

Det er ikke enkelt å forstå hva Trump egentlig vil.

Noen vil hevde at han ønsker fred for enhver pris, slik at han kan sole seg i glansen av nok en – påstått – fredsavtale. Andre vil hevde at han er i lommen på Putin.

Trump og Putin har avtalt å møtes i Budapest. Man kan saktens mene at ethvert forsøk på å få slutt på krigen er bedre enn ingenting.

På den annen side er det nok fåfengt å ha for høye forhåpninger.

Trump har for vane å komme med rituelle utblåsninger mot Putin, for så å bli hentet inn igjen, særlig etter lange samtale med diktatoren i Moskva.

Av-og-på forbrødringen mellom de to er til dels uforklarlig (er det noe vi ikke vet?) og til dels forklarlig.

Trumps affinitet og respekt for sterkemenn kjenner vi godt til. Det er flere forhold som gir grunn til betenkeligheter.

Trump er transaksjonell og han har forretninger han ønsker å gjennomføre med Russland. Trump har ingen moralsk eller ideologisk tilnærming til krigen.

Det er Putin som er «the man», mens han betrakter Zelenskyj som en bondeknøl (husk Trump og Vances utskjelling i Det ovale kontor).

Zelenskyj har intet valg – han må trygle om amerikansk støtte. Men det er et nedverdigende skue. Trump benytter anledningen til å ydmyke ham, både foran kameraene og bak lukkede dører.

Trump har aldri tilgitt Zelenskyj for at han nektet å bidra i jakten på kompromitterende materiale mot Biden-familien.

Trump har presset på for ukrainske valg, i håp om å fjerne Zelenskyj – et ønske han deler med Putin.

I den grad Trump har vist interesse for Ukraina har det handlet om forretninger. Begreper som «demokrati» og «frihet» inngår ikke i Trumps repertoar.

Derimot handler mye – om ikke alt – om Trumps person.

Statsvitere opererer med begrepet personalisme om regimer der all makt og autoritet samles rundt én leder, der politikkens altoverveiende knutepunkt handler om lojalitet, og ikke om prinsipper.

Når amerikansk politikk diskuteres er det derfor ofte noe som mangler i analysen: Trumps personlighet.

Den følger sjelden ideologiske linjer eller strategisk logikk – og fungerer tidvis som en uforutsigbar x-faktor i politiske beslutninger.

Det utgjør dermed et forstyrrende element i forståelsen av administrasjonens beslutningsprosesser.

Trump er ganske så åpenbart en tyrannisk, autoritær person. Mer spekulative er vurderingene som peker mot alvorlige personlighetsforstyrrelser.

Selv om det ikke foreligger noen klinisk diagnose, har fagfolk – særlig i USA, men også i Norge – fjerndiagnostisert ham.

Normalt anses det som etisk problematisk å uttale seg offentlig om personer man ikke har undersøkt klinisk.

Likevel mener flere eksperter at Trumps adferd utgjør en så betydelig risiko for samfunnet at hensynet til allmennheten veier tyngre enn de profesjonelle retningslinjene.

Mange av disse fagpersonene peker spesielt på begrepet malign narsissisme – en alvorlig psykiatrisk tilstand som kjennetegnes av en kombinasjon av narsissistiske, antisosiale og paranoide trekk.

Det er i så fall karakteristika som Trump deler med mange andre autokrater.

Det er her både historikere og statsvitere kommer til kort. Mediene er i villrede, for hvordan kan de rapportere om dette som del av nyhetsbildet, slik det vitterlig er?

Den vestlige verden holdes som gisler av en personlighetsforstyrret megaloman, men hvordan plassere det i en ramme som gir mening? Det klarer vi ikke helt, og knapt noen andre heller.

AI-videoen fra Det hvite hus som ble sluppet i helgen er intet mindre enn absurd:

Trump fremstilles som jagerflypilot, der han bokstavelig talt slipper bæsj over sine politiske motstandere. Og likevel – den er «ekte». God help us all, som amerikanerne sier.

Trump er slett ikke uten autokratiske instinkter. Disse forveksles noen ganger med ideologisk bevissthet.

For å si det enklest mulig: Trump har sansen for autoritære nasjonalister fordi disse ligner på ham selv. Trumps personlige (og økonomiske) preferanser sammenfaller med høyreautoritær «ideologi».

Autoritær nasjonalisme og fascisme har en forførende enkelhet ved seg.

Den appellerer ikke primært til fornuften, men til våre mest grunnleggende instinkter: frykt, aggresjon, gruppetilhørighet, og behovet for kontroll.

Det handler ikke om politikk i klassisk forstand – ikke om ideer, prinsipper eller institusjoner – men om ren makt.

Makt som mål, og makt som rettferdiggjørelse: den som har makt, har rett. Resten er støy.

I Budapest kan Trump slå flere fluer i ett smekk: Han kan møte sin (og Putins) venn Orbán, snakke business med Putin og han kan fortsette å promotere seg selv som fredsdiplomaten.

Det sier sitt at Putin og Trump begge anser det som viktig at Orbán vinner neste års valg.

Trump og Putin er begge ledere for regimer som åpent promoterer høyrenasjonalistiske krefter og antiliberal brønnpissing over hele Europa.

CPAC (Conservative Political Action Conference), den høyreradikale, konservative konferansen der politikere og aktivister fra ytre høyre samles for å fremme nasjonalistiske, antiliberale og populistiske ideer, er ikke tilfeldig lagt til Budapest.

Orbán selv har begynt prosessen med å melde Ungarn ut av Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Men de er bundet av den i noen uker til.

I prinsippet burde altså Orbán arrestere Putin og sende ham til Haag.

For Orbán er det selvsagt stas å kunne stikke fingeren i øyet på den «liberale sumpen» i Haag og i Europa, slik han også gjorde da han mottok Netanyahu i april.

Det er altså, i alle fall delvis, et ideologisk og storpolitisk skuespill vi er vitne til. Scenen er satt.

Det er ingen grunn til å være naive om det. Ikke dermed sagt at det er endelig meislet i stein at ingenting godt kan komme ut av forestillingen.

Men hold ikke pusten. Forvent ikke at Kyiv har noen som helst regi. Det meste tyder på at lite kommer ut av Budapest, like lite som i Alaska.

Zelenskyj får ingen Tomahawk-missiler, om det noen gang er blitt seriøst vurdert av Trump.

«Etter president Zelenskyjs samtaler i går i Det hvite hus og med europeiske ledere, er én ting helt klart», skrev Polens statsminister Donald Tusk:

«Europas solidaritet med Ukraina mot Russlands aggresjon er i dag viktigere enn noen gang før.»

Kanskje vi etter hvert bør realitetsorientere oss, lytte mer til politikere som Tusk og mindre på autokraten i Det hvite hus.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article