Tyrkias ambassadør relativiserer menneskelig lidelse

President Erdogan er tilsynelatende pragmatisk utad, men skjerper kontrollen med det innenlandske narrativet, skriver innleggsforfatterne. Her er presidenten avbildet på Nicosia, Kypros. Foto: Mustafa Kamaci, Presidential Press Office, Reuters/ NTB

President Erdogan taler med to tunger.

I et innlegg 6. juli svarer Tyrkias ambassadør til Norge, Gülin Dinç, på vår kronikk 19. juni om hvordan folkemordfornektelse påvirker armenske etterkommere.

Dinç bringer lite nytt til torgs. Hun erkjenner at armenere «opplevde» lidelse i årene rundt 1915, og understreker raskt at tyrkere led enda mer i de siste årene det osmanske riket eksisterte. Denne relativiseringen, for ikke å si rangering av menneskelig lidelse, er vanlig i offisiell tyrkisk håndtering av folkemordspørsmålet.

Prøvelsene og volden osmanriket og tyrkiske, muslimske sivile måtte gjennomgå på Balkan og andre steder har imidlertid ingenting med den armenske befolkningen å gjøre.

Stemmer ikke

Armenerne var i hovedsak bosatt i kjerneområdene som utgjør deler av dagens Tyrkia. De ble forsøkt utslettet i den voldelige overgangen fra imperium til en ren, etnisk nasjonalstat. Formålet var å skape et «Tyrkia for tyrkiskspråklige muslimer», slik ideologen, «poeten» og president Recep Tayyip Erdogans forbilde, Zia Gökalp, uttalte det den gang.

Dinç mener at det ikke finnes dokumentasjon på en villet folkemordpolitikk. Det er ikke sant. De skyldige forstår at direkte skrevne ordre er selvkriminaliserende. I Tyrkia ble arkivene til det skyldige ungtyrkiske partiet stort sett destruert for over 50 år siden. Likevel har historikere, som tyrkiske (og av tyrkiske myndigheter rettsforfulgte) Taner Akçam, gjennom grundige og årelange arkivarbeider kunnet påvise en klar kommandolinje.

Som representant for den tyrkiske stat er Dinç forpliktet til å skrive det myndigheten forventer at hun skal skrive. Folkemordspørsmålet er legitimt å diskutere, mener hun. Likevel er det nesten ikke til å tro at hun etterlyser «åpenhet», «empati og dialog», slik at «begge parter kan arbeide mot heling og forsoning, og legge grunnlaget for en fremtid basert på gjensidig respekt og fred».

Rettsforfølgelse

Som advokat Jan Borgen skrev til Dinç 9. juli, så bør vi alle legge oss på minnet rettssakene mot nobelprisvinner Orhan Pamuk og den armensk-tyrkiske redaktøren Hrant Dink (sistnevnte ble senere drept av en tyrkisk nasjonalist).

President Erdogan taler i dag med to tunger. Tilsynelatende pragmatisk utad, men skjerper kontrollen med det innenlandske narrativet. Du kan straffeforfølges eller bli møtt med kraftige sanksjoner hvis du bruker ordet folkemord om massedrapene i 1915.

Saken mot Eren Keskin, en av lederne for den tyrkiske menneskerettighetsstiftelsen İHD, og Gülistan Yarkın, medlem av Kommisjonen mot rasisme og diskriminering, ble behandlet i 2024 i Istanbul. Saken ble reist med anklage om «å ha fornærmet staten» (paragraf 301) på grunn av deres deltagelse i en markering på årsdagen for det armenske folkemordet i 2021.

I fjor ble også den uavhengige Istanbul-baserte radiokanalen Açık Radyo stengt etter at en gjest omtalte folkemordet. Gjestens innlegg tok også opp forbudet mot å minnes ofrene i Tyrkia, noe armenske grupper gjør årlig den 24. april.

Autoritært

Tyrkias øverste råd for radio og TV ville straffe Açık Radyo ved å vise til loven som forbyr bruk av ordet «folkemord» i omtale av hendelsene i 1915. Tiltalen ble riktignok trukket tilbake, men trusselen var allerede etablert.

Dinç er ambassadør for en autoritær star der pressefriheten er under konstant angrep. Det er potensielt kriminelt å snakke offentlig om folkemordet på armenerne.

Ambassadøren kan jo begynne sitt åpenhet- og forsoningsarbeid med å bli en uttalt motstander av denne formen for knebling av ytringsfriheten. Hun kan også protestere mot direkte statlig politisering samt kontroll av den tyrkiske minnekulturen.