Ufrivillig på VM: - Det blir litt mye klaging

1 month ago 41

Hele 2400 frivillige jobber hardt for å gjøre ski-VM i Granåsen til en vellykket folkefest. Men hva med VMs ufrivillige?

Publisert: 08.03.2025 18:27

Neglebitten fester grepet i klissvåte paraplyfingre. Det fosser ned fra himmelen. En slags lapskaus av snø, sludd og regn. Straks er det klart for lagsprint i Granåsen. Sølevannet plasker i alle himmelretninger når regnponchoene strømmer gjennom inngangspartiet.

Her må det da finnes noen som er litt ufrivillig til stede? Noen som egentlig kunne tenkt seg å sitte foran TV-en i en varm stue? Eller som egentlig ikke er interessert i ski i det hele tatt, men bare ble dratt med opp til Granåsen.

Drittvær og brede smil

– Det er mange som smiler selv om det regner vet du, sier en ung kvinne når Adresseavisen spør om hun er en av de ufrivillige.

Det er hun altså ikke. Og selv på det som kanskje er VMs sureste dag værmessig er det en utfordring å finne noen som ikke trives i Granåsen. Aldri har undertegnede sett så mange brede smil i drittvær som dette.

– Været kunne vært bedre, men vi er her frivillig altså, sier en annen vennegjeng.

Det viser seg at én av dem faktisk jobber som frivillig under ski-VM.

– Men du finner sikkert noen barn som er dratt med av foreldrene, legger de til.

– Litt mye klaging

Og plutselig står hun der. 20-åringen Tora Heide Sønnesyn er kanskje ikke den aller mest ivrige supporteren på VM denne dagen.

– Ville du dratt hit helt på egen hånd?

– Nei, det ville jeg ikke. Kanskje hvis det hadde vært godvær. Da hadde jeg kanskje fått med meg noen venner, men ikke sånn som det er nå nei, svarer hun.

Tora vokste opp i Bindalen, men bor nå i Trondheim. Hun er på ski-VM denne regnværsdagen sammen med faren Anders og resten av familien. En slags familiegjenforening ettersom de bor på forskjellige steder.

– Det er veldig koselig det da. Men når det er dårlig vær så blir det litt mye klaging fra min side. Men pappa er god til å holde humøret oppe da, sier Tora smilende.

– Hvor gira er du da?

– Egentlig ikke i det hele tatt. Det er mest bare fordi at jeg ikke ser familien så ofte, påpeker 20-åringen.

Vurderte å dra hjem

– Fryser du?

– Det går veldig bra nå. Vi har gått en runde.

– Var det kaldt i sted da eller?

– Ja, da var det veldig kaldt. Vurderte egentlig å dra så vi kunne se resten på TV hjemme. Vi prøvde da, men pappa var ikke helt med, sier Tora og ler.

– Jeg har tullet litt med at jeg håpet at lillesøsteren min skulle «fake» at hun ble syk. For hun var syk i går da, forteller 20-åringen.

Hun sier at hun ikke er veldig skiinteressert, men at hun synes skiskyting er veldig spennende.

– Men du er uansett vitne til litt idrettshistorie her i dag da?

– Ja. Det var mye mer spennende enn jeg hadde trodd å se på paraøvelsene. Det var givende, svarer Tora.

Pappa Anders er noe mer gira på ski-VM. Han skryter av mesterskapet og de norske prestasjonene.

– Jeg var her også i 97. Jeg er veldig gira, sier Anders.

Ski-VM under brua

Vi må videre. Under ei bru like ved stadion sitter Michelle Hårstad og spiller spill på mobilen. I bakgrunnen avløser det ene jubelbrølet det andre.

– Er du interessert i ski?

– Ikke i det hele tatt, svarer hun kontant.

Hårstad ler hjertelig og forteller at hun er på ski-VM sammen med elevene fra folkehøgskolen hun går på. Og 18-åringen sier at det var frivillig å bli med.

– Jeg slengte meg med bare for å gjøre noe annet.

– Hadde du vært her om ikke klassen var her?

– Nei.

Hårstad synes paraøvelsene onsdag formiddag var spennende. Men teamsprinten har hun ikke det store behovet for å få med seg.

– Jeg sitter og venter på at det skal bli ferdig.

– Men er det ikke artigere å se på da?

– Nei. Det er regn og det blåser. Det er bare kaldt, svarer 18-åringen som påpeker at det er lunere under brua.

Men humøret til trønderen er det ingenting å si på.

Michelle Hårstad ser det humoristiske i at hun velger å spille på mobilen mens tusenvis jubler på tribunen under sprintfinalen noen få meter unna.

Fire frivillige og én litt ufrivillig?

Inne på stadion må man speide lenge for å finne VMs ufrivillige. Synsfeltet er dekket av store smil, høye hurra-rop og norske flagg.

Men innimellom alle jublende skientusiaster, er det noen få små som ser ut til å la teamsprint være teamsprint. En liten mutt gutt sparker i snøen mens far speider forventningsfullt mot sprinterne i full fart ned unnarennet mot stadion. En annen far triller ustanselig barnevogna frem og tilbake.

Likevel er hovedinntrykket at været i svært liten grad legger noen demper på stemningen. Ved inngangspartiet møter vi Janne Fjelnseth som skal på ski-VM sammen med mannen Espen, barna Jonas (7) og Nikolai (5) samt deres kompis Anton Øverli (7).

Janne Fjelnseth, mannen Espen, sønnen Jonas og kompisen Anton er supergira. Fem år gamle Nikolai (gult) er muligens ikke like ivrig. I hvert fall ikke da bildet ble tatt.

– Vi er storfornøyde vi og gleder oss som bare det. Vi bryr oss ikke så mye om været. Det er ikke noe problem for oss trøndere. Vi tåler litt av hvert, sier Janne som personlig ser mest frem til hopprennet.

– Men femåringen er ikke så gira eller?

– Nei, han kunne nok helst tenkt seg å være hjemme i dag. Så langt har det ikke vært noe klaging da. Men ut ifra kroppsspråket å bedømme er det ikke her han har lyst til å være akkurat nå.

– Hva gjør dere for at det skal bli skikkelig artig for femåringen da?

– Vi har med oss litt snacks i sekken her. Vi tenker det kanskje kan hjelpe på litt etter hvert. Så får vi se hva vi finner på. Han har jo to lekekamerater med som gjøgler og prøver å holde humøret oppe, forteller Fjelnseth som også var funksjonær under ski-VM i 1997.

Read Entire Article