USA skal bli Trumplandia

President Trump hilser tilhørerne etter å ha holdt tale 4. juli. Foto: Mark Schiefelbein / AP / NTB

Anarki, lovløshet, korrupsjon, gangstermentalitet, maktmisbruk, mistillit og tap av mening. Dette er ord som oppsummerer USAs tilstand, skriver Carsten Jensen.

USA er håpet, løftet, lyset og æren, sa Trump da han 4. juli, to timer forsinket, holdt sin hyllesttale – ikke til landet som feiret sitt 250-årsjubileum, men til seg selv.

Den vietnamesisk-amerikanske forfatteren Viet Thanh Nguyen brukte andre ord da han skulle oppsummere historien til landet han har bodd i siden han kom til USA som flyktningbarn i 1975. «Grusomhet» er nøkkelordet for ham. Og så fortsetter han: USA er «en syk, såret og sint gigant».

Det er ingen tilfeldighet at USA er Israels nærmeste allierte i folkemordet på palestinerne. Folkemord har ligget i amerikanernes blod siden de første nybyggerne for 500 år siden kom til kontinentet og innledet utryddelsen av den opprinnelige befolkningen. Det er ingen forskjell på USAs nybyggere og Israels bosettere. Skarpladde våpen er også en del av bosetternes anatomi, en femte kroppsdel som de setter høyere enn både armer og bein.

Fikk uskylden tilbake

Slaveriet varte i århundrer. Og selv om borgerkrigen formelt gjorde slutt på det, fortsatte ydmykelsen av afroamerikanere gjennom grov diskriminering – noe USAs overfylte fengsler er et bevis på. Ikke noe annet land har så mange mennesker fengslet, ofte for mindre lovbrudd.

USA fikk sin uskyld tilbake da Franklin D. Roosevelt satte alle landets ressurser inn på å beseire Nazi-Tyskland, til og med i allianse med den sovjetiske fienden. Så mistet USA uskylden igjen gjennom den meningsløse Vietnamkrigen, som ble ført med alle midler, også kjemiske. En periode med berettiget skyldfølelse og nødvendig selvransakelse fulgte.

Angrepet på Tvillingtårnene i 2001 ga tilsynelatende amerikanerne uskylden tilbake. Nå var de ofre. Krig var igjen tillatt – ikke i demokratiets navn, men i hevnens. Afghanistan, Irak, Libya og senest Iran. Alle ble navn på enorme amerikanske nederlag mot militært svakere fiender, drevet av en motstandsvilje verdens mest avanserte etterretningstjeneste syntes å være uvitende om. Resultatet har vært anarki, lovløshet, sosial og økonomisk ødeleggelse eller styrking av autoritære regimer. USA har med liten rett kunnet hevde at de kjempet for demokratiet gjennom sine hensynsløse bombeangrep.

Paradokset er at det samme sammenbruddet USA har påført disse landene, nå også hjemsøker USA selv. Anarki, lovløshet, korrupsjon, gangstermentalitet, maktmisbruk, mistillit og tap av mening. Dette er ord som oppsummerer USAs tilstand i dag. «En såret gigant», som Viet Thanh Nguyen kaller det.

Hva mener han?

Så hva mener Trump når han i hyllesttalen til seg selv snakker om «håpet, løftet, lyset og æren»?

Hans håp er at makten hans skal vokse uten grenser, og at ingen skal stå i veien for ham.

Hans løfte er gitt til ham selv: at hans egen, familiens, vennenes og alliertes formuer skal vokse langt raskere enn de beskjedne to milliardene dollar han i løpet av sitt første regjeringsår har skaffet seg. Hans evne til å korrumpere menneskene rundt seg er formidabel. Og det er alltid utsikten til økonomisk gevinst som er lokkemiddelet. Ikke engang loven skal stå i veien for dere, sier han som en mafiaboss. Og alle nikker bifallende.

Og lyset? For Trump betyr det ganske enkelt å «se lyset» å innse at det ikke finnes noe større enn ham selv, makt og profitt.

Og æren? Æren for denne revolusjonen, der mennesker er ingenting og grådighet er alt, tilfaller ham. USA skal bli Trumplandia.

Trump utnytter en psykologisk sannhet, og det er hans styrke. Han vet at amerikanerne lever med en følelse av tap. Verdenen de identifiserte seg med, er borte. «Make America Great Again» er slagordet hans. Det viktigste ordet er «igjen». Verden skal bli gjenkjennelig på nytt. Du skal igjen føle deg hjemme.

Nyliberalismens herjinger gjennom det siste halve århundret, troen på den mest grenseløse og uhemmede veksten, har gjort den amerikanske drømmen til et mareritt. Drømmen om å være sin egen skaper og herre gjelder i dag bare et mikroskopisk mindretall. Resten er kastet ut i en krise som ikke bare er materiell, men også åndelig.

Ikke alene

Trump kommer ikke fra intet. Han springer ut av denne nihilistiske dyrkelsen av blind vekst, og hans allierte har i flere tiår arbeidet for å undergrave de siste restene av lov, likhet og sosial mobilitet i det amerikanske samfunnet. De mektige kapitalinteressene forsvinner ikke selv om han gjør det.

Hvorfor benekter Trump den globale oppvarmingen? Av en svært enkel grunn: Det er ikke nok profitt i den. Solens stråler lar seg ikke monopolisere slik fossile brensler kan. Solen kan hverken registreres, selges eller kjøpes på børsen. Derfor er det langt mindre fortjeneste i produksjon av solceller og vindmøller. Til applaus fra pengemakten forbereder Trump, i skingrende triumf, vår undergang.

Kanskje er Trump død om ett eller to år. Kanskje overlever han sitt eget åpenbare fysiske forfall og vil, i strid med grunnloven, kjempe for en tredje presidentperiode. Nedbrutte institusjoner gjenoppstår ikke av seg selv, og med eller uten Trump kan disse ødeleggende tilstandene fortsette lenge. Det blir ikke en fascisme slik vi kjenner den, med marsjerende horder i gatene og fengsling av politiske motstandere. Apati og selvsensur blir undertrykkelsens viktigste redskaper – de undertryktes tause samtykke.

Men motstanden finnes, ikke først og fremst blant handlingslammede politikere, men blant alle dem som våger å drømme om en bedre verden. De er på landsbygda, i små og store byer, på verksteder, i fabrikklokaler, i auditorier, på gater og torg – alle de stedene hvor mennesker rekker hånden ut mot hverandre, fordi de vet at ensomhet og lav selvfølelse er den sikre veien til nederlag, og at bare fellesskapet kan skape virkelige forandringer.

I det øyeblikket vi våger å se hverandre i øynene, blir vi sterkere.

Teksten er oversatt fra dansk av Aftenpostens debattredaksjon.