USAs atomparaply over Europa var en myte

Vi må regne med amerikansk tilbaketrekning fra Europa i en eller annen form, skriver Sverre Lodgaard. Bildet viser militærpersonell som vedlikeholder et amerikansk atommissil. Foto: Senior Airman Daniel Brosam, AP/NTB

Er det i det hele tatt mulig å forestille seg at en stat vil risikere sin egen totale ødeleggelse i forsvaret av en annen?

USAs president Donald Trump har alltid mislikt militære allianser. Derfor må vi regne med amerikansk tilbaketrekning fra Europa i en eller annen form. I hans hode kan europeerne ruste opp og gjøre amerikanske styrker overflødige. Hvis ikke, får de ta konsekvensene.

For amerikanerne skal ut. Gevinst for USA blir det i alle fall.

Hva betyr den amerikanske atomparaplyen?

Dette har skapt ny interesse for en egen europeisk atomparaply til erstatning for den amerikanske. Den nye tyske kansleren Friedrich Merz sier han vil snakke med Frankrike og Storbritannia om det, og polske ledere sier det samme. Her hjemme har man luftet tanken om en egen nordisk atomstyrke.

Det første spørsmålet som må besvares, er hva som skal erstattes. Hva betyr den amerikanske atomparaplyen? Dette har vært et sensitivt spørsmål i alle år etter at Sovjetunionen utviklet en kjernefysisk gjengjeldelsesevne på begynnelsen av 1960-tallet.

USA reagerte med en doktrine om «fleksible svar» og sendte taktiske atomvåpen til Europa, for massiv gjengjeldelse mot Sovjetunionen var ikke lenger noe troverdig svar på et sovjetisk angrep.

Under den kalde krigen kunne amerikanske atomvåpen brukes mot Øst-Europa og sovjetiske styrker der, men altså ikke mot Sovjetunionen, for det ville være ensbetydende med selvmord.

Det politiske europakartet ble radikalt endret

Noen trøst for vesteuropeerne var det ikke, for i en krig mellom Nato og landene i Warszawapakten kunne russerne bruke sine våpen mot Vest-Europa. Arsenalene ble så store – 7000 våpen bare i Vest-Europa – at alt som skulle forsvares, ville bli ødelagt.

Europeerne ønsket seg en beskyttende atomparaply over Europa. Som en vanlig paraplyer beskytter mot regnet, skulle atomkrigen foregå utenfor atomparaplyen. Amerikanerne på sin side ønsket å begrense en slik krig til Europa – altså utkjempe krigen innenfor paraplyen for å unngå at sitt eget territorium ble direkte berørt.

Russerne hadde en like soleklar interesse av det samme. I 1979, da en ny runde opprustning og kald krig var i emning, minnet USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger europeerne om dette og sa at de ikke burde be om garantier «som vi umulig kan holde».

Dette var situasjonen helt til den kalde krigen sluttet, og det politiske europakartet ble radikalt endret.

Ris til egen bak

I dag er nesten hele Øst-Europa med i Nato, så de vestlige atomvåpnene kan ikke rettes dit. Å bombe egne partnere i Nato og EU for å stanse et russisk angrep sitter i hvert fall langt inne, særlig for europeerne, men også for USA.

At fem europeiske land har noen amerikanske atomvåpen på sitt territorium for felles bruk – amerikanske våpen på europeiske fly – endrer ikke dette. Når denne ordningen omtales som limet som holder alliansen sammen, gjør man en logisk brist til om en høyere form for visdom.

Belarus er fortsatt alliert med Russland. I noen Nato-øvelser som omfatter bruk av atomvåpen, er våpnene derfor blitt brukt der, i tråd med tankegangen fra den kalde krigen. Men i dagens verden er det lite meningsfylt. I andre øvelser har man derfor brukt konvensjonelle våpen i stedet, og det er der det må satses mest. Nye hypersoniske missiler med en hastighet mellom 5 og 30 ganger lydens fases inn.

Russerne var først ute, men USA og Europa kommer etter. Dette er våpen som kan ødelegge fly før de tar av, missiler før de kommer seg av gårde og ubåter mens de fortsatt ligger i havn. De kan erstatte atomvåpen i slike roller.

Det betyr ikke at atomvåpnene fases ut. Mange russiske missiler kan føre begge typer våpen, og USA utvikler et nytt atommissil for B-52- og B-1-bombefly. Begge sider planlegger for kjernefysisk krigføring med våpen som har lav sprengstyrke.

For eksempel har våpnene for jagerflyet F-35 lav, valgfri sprengstyrke ned mot 0,3 og 1,5 kilotonn (bombene over Hiroshima og Nagasaki var mellom 10 og 20 kilotonn).

Men tyngdepunktet skyves fra kjernefysiske til konvensjonelle våpen i erkjennelsen av at bruk av atomvåpen vil være ris til egen bak. Konvensjonell avskrekking er mer troverdig.

Frankrike ofrer ikke Paris for Oslo

Noen vil påpeke at en krig mellom atommaktene kan komme ut av kontroll, slik at amerikanske atomvåpen likevel blir brukt mot Russland. Så lenge sannsynligheten for dette er et tall over null, har våpnene fortsatt en avskrekkingseffekt. Men ingen bør basere sin strategi på at noe går galt. Heller ikke europeerne.

Den amerikanske atomparaplyen over det europeiske kontinentet var en myte. Nå bør de europeiske landene bygge sitt forsvar på konvensjonelle våpen som kan brukes uten de katastrofale konsekvensene atomvåpenbruk vil ha.

Her kommer de franske og britiske atomvåpnene inn i bildet. Franskmennene har bygget dem selv, uten å gjøre seg avhengige av andre. Det har ikke britene. De har fire atomubåter med amerikanske missiler og sprengladninger som bygger på amerikansk design, og har derfor begrenset handlefrihet.

Kan en europeisk atomstyrke utvikles med utgangspunkt i disse våpnene? Det er slik mange tenker, men den samme logikken gjelder for franskmenn og briter som for amerikanerne. Er det i det hele tatt mulig å forestille seg at en stat vil risikere sin egen totale ødeleggelse i forsvaret av en annen?

Franskmennene svarte nei og ble viden kjent for det da president Charles de Gaulle sa at USA ikke ville ofre Chicago for Paris, og at bare en nasjonal finger på utløsningsknappen ville duge. Frankrike ofrer ikke Paris for Oslo eller Lyon for Tromsø.

Finnes ikke noe godt svar

For at Frankrike skulle risikere noe slikt, måtte det være fordi en annen stats territorium er uløselig knyttet til fransk sikkerhet. Ville Tyskland kvalifisere? Franskmennene sier de er åpne for å diskutere om de franske våpnene kan gis en bredere europeisk rolle, men foreløpig har ingen forklart hva det nærmere bestemt skulle bety.

Antagelig fordi det ikke finnes noe godt svar. Tilsvarende for britene. De sier at atomstyrken er viet forsvaret av Nato, men uten nærmere forklaring.

Svaret er ikke å gjøre som amerikanerne, å spre franske og britiske atomvåpen rundt om på kontinentet. Svaret er heller ikke å utvide de franske og britiske atomstyrkene og modernisere dem. Troverdighetsproblemet løses ikke på den måten.

Når det kommer til stykket, gjelder de samme begrensningene for franskmenn og briter som for amerikanerne. De er ikke selvmordskandidater.

Sørgelig avsporing av debatten

Hva med en egen europeisk atomstyrke, eller en nordisk? Det uoverstigelige hinderet ligger i beslutningsstrukturen. Myndigheten over atomvåpnene ligger i det innerste indre av det nasjonale beslutningsapparatet. Ingenting er mer sentralisert enn dette.

Bare den aller øverste i statsapparatet har myndighet til å trykke på knappen og herske over liv og død. At den europeiske integrasjonsprosessen skulle komme så langt, ligger bortenfor blånene. At de fem atomfrie nordiske landene skulle bli til én atommakt, er fri fantasi.

Lite gjennomtenkte ideer om kjernefysisk avskrekking er derfor en sørgelig avsporing av debatten om europeisk sikkerhet. Så langt fra å svare på utfordringene truer det å gjøre en vanskelig situasjon enda farligere.

Kreftene bør konsentreres om å utvikle en troverdig konvensjonell avskrekkingsstyrke og tiltak for å stabilisere slike styrkeformasjoner.