Uten innvandrere stopper velferdsstaten

Innvandring er en nøkkel til å holde velferdsstaten bærekraftig, skriver innleggsforfatteren.

Innvandring har tjent Norge – både økonomisk og sosialt. Uten den ville velferden og arbeidslivet stått i en akutt krise.

Journalist Anders Magnus setter – igjen – retorikken foran realitetene. Han avfeier min påstand om at innvandring har tjent Norge godt som faktaløs. Ironien er at han selv bygger på modeller med svake forutsetninger og ser bort fra oppdatert statistikk som viser det motsatte.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) peker på at Norge har hatt stor gevinst av innvandring. Rundt én av fem arbeidstagere har innvandrerbakgrunn, og uten dette tilskuddet ville sentrale sektorer som helse, omsorg, transport og bygg slitt med akutt bemanningskrise.

Uten innvandring ville lønnspresset mellom sektorer vært langt høyere, noe som ville svekket konkurranseutsatt industri i møte med land med moderat innvandring og lavere kostnadsvekst.

Fyller stillinger

Flere arbeidstagere betyr lavere lønnspress, bedre allokering og høyere produktivitet. Høyt utdannede kan da jobbe i olje og eksport, mens innvandrere fyller viktige stillinger i tjenestesektoren og velferden. Resultatet er lavere kostnader for bedriftene, lavere priser – og mer kjøpekraft for husholdningene.

Fruktbarheten i Norge er nede på 1,5 barn pr. kvinne. Uten innvandring ville vi hatt langt færre i yrkesaktiv alder og en raskt økende forsørgelsesbyrde. Innvandring er derfor en nøkkel til å holde velferdsstaten bærekraftig.

Navs statistikkdirektør Ulf Andersen påpekte nylig at 534.000 innvandrere var sysselsatt i 2024 – én av fem arbeidstagere. Tre av fire i renhold er innvandrere, halvparten i kollektivtransport, én av fire i pleie og omsorg. Over 100.000 jobber i helse og omsorg, mer enn 50.000 i bygg og anlegg. To sektorer som utgjør ryggraden i norsk velferd.

Fortiden holder igjen døren som fremtiden vil åpne

Magnus viser til SSB-rapporten fra 2017, «innvandrerregnskapet». Men den bygger på gammel data, antar at innvandreres sysselsettingsgrad står stille, og sammenligner med et null-scenario uten innvandring, noe som er urealistisk.

Virkeligheten er motsatt: Stadig flere innvandrere er i arbeid, særlig kvinner fra ikke-vestlige land. Rapporten overser også hvordan mangel på arbeidskraft ville skapt sterkt lønnspress, drevet kostnader i været og tvunget offentlig sektor til å konkurrere hardt med privat sektor om stadig færre hender. Resultatet er et simulert bilde som ikke holder i praksis.

Norsk forskning gir intet belegg for påstanden om at innvandring truer velferden. Den er ikke kunnskapsbasert, men et uttrykk for Magnus’ solnedgangspolemikk.