«Vær så snill, Rekdal, bom!», tenkte jeg da. «Bank Brasil» er håpet nå.

NEW JERSEY: «Vær så snill, Rekdal, bom!», tenkte jeg i noen små sekunder på tribunen i Marseille for 28 år siden. «Bank Brasil» er håpet nå.

Blir det nytt ro-samspill mellom spillerne og fansen etter kampen mot Brasil i New Jersey søndag kveld? Da venter i så fall kvartfinale mot England eller Mexico. Foto: Stig B. Hansen

Noen ganger skjønner du ikke hva du er med på. Mirakelet i Marseille var en sånn kveld for meg.

Det er skrevet bøker om det som skjedde i et kokende Stade Vélodrome på sankthansaften i 1998. Mange omtaler 2–1-seieren over Brasil som det største i norsk idrettshistorie.

28 år etterpå skal jeg jobbe under en ny VM-kamp mellom Norge og Brasil. Denne gang i et svettende New Jersey. Que alegria! Que alegria! Uttrykket "que alegria" betyr "for en glede!" eller "så herlig!" på portugisisk (språket som snakkes i Brasil)

En annen verden i 1998

Erling Braut Haaland har 43,8 millioner følgere på Instagram. Foto: Stig B. Hansen

Inne i et steak house i Dallas tirsdag kveld fikk en kar i norsk landslagsdrakt og vikinghjelm alle gjester til å bli med på «RO-RO-RO». Jubelen sto i taket.

Amerikanere som hører at vi er fra Norge, smiler bredt, strekker armene fremover og gjør Olaf Tufte-bevegelser.

På TV gjør Zlatan Ibrahimovic og Thierry Henry det samme.

Erling Braut Haaland sees på magasinfronter, på gedigne skjermer og ofte i de altfor mange reklamepausene på TV.

Nordmenn har virkelig lagt Amerika for sine føtter takket være suksessen på fotballbanen.

Slik var det ikke i Frankrike i 1998. Brasil-bragden skapte selvfølgelig overskrifter i Frankrike og resten av verden den ene kvelden, men ingenting sammenlignet med dette. Internett var dessuten i sin spede begynnelse og det var ikke sosiale medier.

Ingen andre enn de som var i garderoben ville fått med seg om Drillo hadde tatt en variant av Ståle Solbakkens «And wait Carlo Ancelotti, we´re coming for you!».

Ingen andre enn spillerne kunne umiddelbart fått med seg sangen og jubelen i spillerbussen. Som den Haaland delte for sine 43,8 millioner følgere på Instagram etter 2-1-seieren over Elfenbenskysten.

Takket være sosiale medier kommer fans mye tettere på spillerne enn før. Men for oss i pressen er det mye strammere regi og begrenset tilgjengelighet sammenlignet med tidligere.

De tok telefonen

På 90-tallet stilte spillerne alltid opp for pressen. Vi var på mange måter deres talerør mot omverdenen. Under Frankrike-VM stilte de med partall på draktene opp for pressen den ene dagen, de med oddetall dagen etter. Sånn var det gjennom hele mesterskapet. Nå er det noen få utvalgte spillere som en sjelden gang snakker til mediene i plenum.

90-tallsheltene kunne vi stort sett ringe hjem til. Nå må det meste gå via klubb og forbund. Som oftest er svaret nei.

Utgangspunktet foran kampen mot Brasil i 1998 og oppgjøret her i New Jersey er likevel helt likt: Bare seier er godt nok for avansement.

Ingen trodde på det umulige

For 28 år siden var det få som trodde det var mulig at lille Norge skulle velte store Brasil. Brasilianerne hadde riktignok vunnet gruppen og var klare for 8. delfinale mot Chile, men de var revansjesugne etter 2-4-tapet i privatkampen på Ullevaal året i forveien.

Minst like hevngjerrig var nok trener Mario Zagallo. Drillo hadde i kjent stil sagt at Brasil hadde vært bedre med ham som trener.

Spillerne trodde på det. Drillo trodde på det. Ikke vi i pressen.

Norge hadde to uavgjorte kamper og Myggen og Bergs fyllebråk bak seg. Formkurven var synkende. Spillerne så ut som om de led av brakkesyke.

Flonaldos oppvåkning

Tore André Flo rundet Junior Baiano og utlignet til 1–1. Foto: JEAN-PAUL PELISSIER, REUTERS / Reuters

Min oppgave på pressetribunen den kvelden var klar. Jeg skulle skrive hovedsaken til papiravisen i Aftenposten.

Referatet skulle leveres fem minutter før full tid. Da Bebeto sendte Brasil i ledelsen 12 minutter før slutt, var det grei skuring for å rekke deadline.

Trodde jeg.

Plutselig viste Tore André Flo hvorfor han ble kalt Flonaldo. 1–1, men Norge var fortsatt ute av VM.

Men så. Fem minutter senere. I det 88. minutt. Situasjonen som ga meg en helt absurd følelse. Flo ble revet over ende. Norsk straffe!

Jeg fikk panikk. Hva skulle jeg gjøre? Saken var straks på vei til trykkeriet. Nå kunne Kjetil Rekdal sette en stopper for det.

Bom, Rekdal, bom!

Da han i gule sko gjorde seg klar, satt jeg et langskudd unna. Med hjertet i halsen og med hodet like mye boret ned i tastaturet som ned mot Taffarels mål.

Kjetil Rekdal mot Taffarel. Duellen som avgjorde. Foto: DOUG MILLS / AP / NTB

Bom, Rekdal, vær så snill, bom!

I noen superegostiske sekunder tenkte jeg det. Fordi alt jeg hadde skrevet og levert bare kunne kastes. Bommet han, ville det i første omgang være enkelt for desken å vinkle om. Traff «Reka» på straffen, ville det bli bom for meg.

Lettelse, lengsel, lidelse

Lenge før han tok det viktigste sparket i norsk fotballhistorie, hadde jeg snudd. Klart jeg håpet på mål og norsk avansement.

Jeg rakk nok ikke deadline, om jeg husker rett, men jeg glemmer aldri opplevelsen og stemningen. Hjemme gikk fansen bananas på Karl Johan.

For dagens generasjon må det være en lettelse å stoppe praten om Marseille en gang for alle. Mange av spillerne var ikke født en gang da Norge sto på hodet.

Nå har de skrevet sin egen historie her i USA. Den er allerede mye heftigere. Sånn sett spiller det egentlig ingen rolle om det blir seier eller tap mot Brasil.

De har fått hele Norge ut av skapet etter 28 års lengsel og lidelse.