Vannkannene bør fylles med vann, ellers er det ikke vits

Nå var neste steg å fylle vann på kannene.

Siden han var liten, hadde han levd etter Prima Veras analyse av situasjonen:

«Ta det med ro. Ikke stress med hamstring og annet tull. Blir det krig, blir det en kort og artig, fin liten krig som begynner på mandag og slutter på torsdag, sånn at helga ikke blir ødelagt.»

Men nå hadde mediene og myndighetene mast og mast og maaast så mye om disse beredskapsgreiene at han helt ubevisst hadde begynt å legge en slags plan.

Han hadde tatt seg selv i å tenke på å kjøpe noen bokser med lapskaus av den fæle, brune typen.

Riktig nok hadde de lefser i fryseren, som kånå hadde laget på husmorkurset for tre-fire år siden. De ville fungere utmerket både som våpen og krigsproviant.

Men så var dette med vann. Vann var svært viktig hvis det ikke lenger kom ut av springen.

I utgangspunktet skulle det være komplett umulig å tørste i hjel på denne kanten av landet. Det ville holde å stikke tungen ut av vinduet.
Men i løpet av denne våren hadde det skjedd et par ganger at regnet hadde uteblitt i opptil flere timer.
Og det ville uansett være mer stress hvis hele familien skulle henge ut av vinduet enn å ha noen dunker med vann i garasjen, hvis ikke skarpskyttere fra Murmansk eller Novoaleksandrovsk lå og ventet på nabotaket.
Han hadde vurdert å lage et rennesystem i hagen, og bruke en presenning til å fange opp regnvannet i tilfelle krig og fred og sånt.

Men så kom han på at et rennesystem ville kreve planlegging og snekring, og dessuten ikke ville se bra ut i fredstid. Og det var derfor han endelig, etter alle disse årene med grubling, sendte kånå på handletur til Forus for å fikse sju tjueliterskanner. Hun kom hjem med fem.

Hvis det skulle hardne seg til, og familien var på den siste kannen, var det ikke helt utenkelig at kånå ville bli sendt ut for å snekre et plutselig rennesystem.

Nå var det gått noen uker siden de fem kannene ble hanket inn. De sto fortsatt i garasjen, tørre og fine og tomme.

Hvis det ble krig i morgen, og vannet forsvant, ville han nok angret på at han ikke hadde vært litt mer på. At han ikke hadde bedt kånå fylle dem med vann.

Foto: Magnus Kolstad