«Verdens beste land å bo i. Nå er det blitt enda bedre.»

VM i fotball har brakt roing og årer fram i lyset. Aktualisert ordene. Roing er helt utdødd uten i konkurranser. Så det kan være relevant å i alle fall reflektere litt over hvorfor roing er blitt så populært. Det har selvsagt mye med at det gir muligheter for en felles bevegelse som binder folk sammen. Følelsene finner et uttrykk. Men populariteten kan også forklares med sin historiske bakgrunn. Som vikingdraktene har det. Vikinger og roing og årer er nært knyttet sammen. Nesten sammensveiset.

Nå roes det altså over hele Norge og i USA og nesten alle steder der nordmenn samles. Ro, ro, ro, ro. Det roes for det norske fotball-laget for herrer. Det roes for Norge, det roes for vår historie, det roes for vårt demokrati, det roes for vår framtid. Det roes for alt og alle som har noe med Norge å gjøre.

Og det roes overalt i landet med verdens nest lengste kyst. På fødestuer, i barnehager, på skoler, i fabrikker, på gamlehjem, aldershjem, sykehus og universiteter.  I veier og på gater, i skog og på fjell, på grenseoverganger. Sannsynligvis roes det også av nordmenn i helvete og i himmelen og sikkert også på veien til sitt siste oppholdssted. Hvorfor har roing fenget så mange? Og hvorfor akkurat nordmenn? De har jo rodd også andre steder i verden. Men det er ikke mange i dag, heller ikke i Norge, som har et forhold til roing. Det er ikke mange som har sittet på en tofte og rodd ei eike, en færing eller ei tunejolle for å komme fra et sted til et annet. Som har spikket en ny tollepinne når en brakk på båtripa. Roing ligger på et vis i sjelen på mange nordmenn. Deres forfedre kunne ro. De måtte kunne ro for å opprettholde livet; særlig langs kysten, men også i resten av landet der bostedet var i nærheten av vann.

Men for nordmenn i forna dar, men også for de eldre som har levd en stund, og som har bodd ved et vann eller en elv eller ved sjøen, så ble roing en del av opplæringen i oppveksten. Å vokse opp langs kysten av Norge, før småbåter ble utstyrt med påhengsmotor, så kunne det å ikke beherske rokunsten, være omtrent som ikke å kunne sykle i dag. Eller kjøre bil.  Og det gjaldt både kvinner og menn. Og barn. Det dreide seg i hovedsak om roing. Men også vrikking. Måten å kunne komme fram på med bare en åre. En reserveløsning når man hadde brukket eller mistet en åre. Eller i bruk der det var trangt om plassen. En åre som ble plassert i vrikkehullet på akterspeilet på ei eike eller en tunejolle. En metode som også måtte læres. Og som nå er ute av sogaen.  Det er ikke mange som har vrikket seg av gårde langs en brygge.

Men vi som var barn på 50-tallet. Før påhengsmotoren ble allemannseie. Vi som oppholdt oss i nærheten av vann. Eller sjø.  Vi som i alle fall mente at vi kunne ro. Vi som var opplært. Vi satt på brygga og iakttok med skarpt blikk badegjestene som slet seg av gårde i sine farkoster. Med årene høyt opp i lufte og langt nede i vannet. Og vi så på hverandre med nedverdigende blikk og sa: badegjester. Og ristet på hodet.

Å ro er på mange vis som å spille fotball. Det kreves styrke og ferdigheter; teknikk og taktikk; planmessighet og orientering; erfaring og viljestyrke for å nå målet. Som i fotball hvis man vil skåre mål.

Når de norske spillerne, og tilskuerne og TV-titterne, er kledd i drakter med vikingtilknytning og vikingpreg, vikingtall og vikingbokstaver og dette markeres med roing med knyttede never og med fiktive årer i hendene, også av spillerne, så har det sin historiske bakgrunn. Vår ære og vår makt, har de hvite seil oss brakt, skriver Bjørnson. Men her er han nok ikke helt historisk korrekt. I vikingetiden var det ikke seilene som i hovedsak drev vikingskipene fram. Som brakte oss vår ære og vår makt. Vår ære og vår makt ble rodd fram av årer, ikke seilt fram av seil. Det var årer som skapte vår ære og vår makt. Det var ikke seil som førte Hellig Olav opp Themsen i 1014. Det var årer.

Det var ikke seilene som brakte Ragnar Lodbrok til Paris i 845. Det var årene. Det var ikke seil som førte de nordmenn-bemannete vikingskipene som ble drevet ned Volga på jakt etter gull og lykke i de forjettede land ved Middelhavet. Og til Miklagard. Eller Jerusalem. Det var årer.

Men språket og historien har gitt oss et inntrykk av at det var seilene som drev vikingene fram til sine mål. Bjørnstjerne Bjørnson er ikke den eneste. Også i dag brukes ordet seilte om vikingferdene gjennom Russland. Og opp Seinen og Themsen. Ned de russiske elvene. Det er feil. Og tiden er inne for å rette på det. Nå er det roing eller årene som er ordene som skal erstatte seilte. Det er mer presist, historisk sett riktigere og ikke minst; det kommer ikke til å bli glemt med det første at roing var med på å bringe Norge til en åttendedelsfinale i verdens mest populære idrett. Et lite land i nord, med verdens nest lengste kyst. Verdens beste land å bo i. Nå er det blitt enda bedre. Så vår ære og vår makt har årene oss brakt.

Helge Sten Thorbjørnsen