Vi er bekymret for at altfor mange UD-barn er veldig alene og veldig ubeskyttet. Hva nå, UD?

Michael Kjelseth fortalte i Aftenposten sin historie om en oppvekst uten beskyttelse som diplomatsønn. Foto: Privat

Hva har Utenriksdepartementet faktisk tenkt å gjøre for å sikre nåværende og tidligere barn av utstasjonerte ansatte?

Etter at Michael Kjelseth fortalte sin historie om en oppvekst uten beskyttelse som diplomatsønn, har Aftenposten rettet søkelyset mot manglende rettsvern og støtteapparat for UD-barn.

Anna Tresse foreslo en rekke konkrete tiltak i sin kronikk, blant annet å styrke kunnskapsgrunnlaget, etablere egne barnekontakter og sikre reell medvirkning. Siden har flere krefter kommet til, inkludert fagforeningene og verneombud i UD, UD-partnerne, UD-far Jostein Sand Nilsen og en anonym diplomat.

Alle er samstemte om at staten, og UD som arbeidsgiver, har et særlig ansvar for barn som sendes utenlands i forbindelse med foreldrenes jobb. Det er noe annet enn det UD har fastholdt frem til nylig: at «barna først og fremst er foreldrenes ansvar».

Som voksne UD-barn er vi glade for at debatten er reist, og for støtten vi har fått. Når UD-barn, foresatte og ansattes representanter peker på noen særlige utfordringer, da er det på tide at UD lytter.

Fra venstre: Anna Tresse, Michael Kjelseth og Maria Christophersen har skrevet kronikken. Foto: Privat/Monica Strømdahl

Dessverre har UD, både i Dagsnytt 18 og på debattplass, så langt vært mer opptatt av å forsvare det bestående enn å vise åpenhet, ydmykhet og villighet til å ta ordentlig tak i tematikken.

Vårt spørsmål er: Hva har UD tenkt å gjøre nå – helt konkret?

Forsvarer det bestående

I Dagsnytt 18 8. september sier utenriksråden Torgeir Larsen at UD «setter pris på» fokuset på barna og familiene, men mener selv at de har gjort mye de siste årene, uten at det svarer ut våre bekymringer.

Ekspedisjonssjef Leni Stenseths debattinnlegg 11. september lister opp tiltak som heller ikke svarer på det vi tar opp.

Hun skriver dog at vi som barn av UD-ansatte kan «peke på ting [UD] kan gjøre bedre». Den oppfordringen tar vi gjerne. Det handler om beskyttelse, kunnskap og oppreisning.

Har barna reell beskyttelse?

Både Larsen og Stenseth understreker at den diplomatiske immuniteten ikke er en utfordring, ettersom norske diplomater er omfattet av norsk lov. Det er greit nok på papiret. Men når diplomatene ikke bor i Norge og det ikke finnes et støtteapparat som er til stede og kan gripe inn der barna er, blir dette teoretisk og ikke reell beskyttelse.

Vi er bekymret for at altfor mange UD-barn er veldig alene og veldig ubeskyttet. Som Ragnhild Bjørnsens doktorgrad avdekker, er UD-barn både privilegerte og samtidig veldig utsatt. Faktorer som lojalitetsbånd, taushetskultur og ensidig avhengighet av sine foreldre gjør varsling vanskelig.

Vi spør: Hva skal barnet som nå bor et annet sted i verden, rent faktisk gjøre dersom hen trenger hjelp?

Hvilket støtteapparat og hvilken barnefaglig kompetanse finnes i dag som reelt sett beskytter UD-barn som lider urett?

Hva har UD tenkt å gjøre for at barn som bor i utlandet fordi foreldrene «er på jobb for Norge», blir sett, hørt, trodd, og beskyttet?

Mener UD at en generell varslingsordning er noe som er tilgjengelig for barn som sitter med vonde hemmeligheter, eller der problemene er innad i familien?

Stenseth skriver også: «Vi ser hverandre når vi bor utenlands.» Vår erfaring er det motsatte: Vi blir usynlige for hverandre.

Få tør å gripe inn når miljøet er tett, de voksne er høyt respekterte diplomater, der «familiekontakten» på ambassaden er en utsendt diplomat uten barnefaglig kompetanse, og der man som voksen kan ende opp med å veie kostnaden ved å si ifra opp mot egne fremtidige karrieremuligheter.

Vi vet veldig lite – og det er et problem

Det er forstemmende at det finnes så lite kunnskap om hva UD-barn har opplevd, og hvilke behov de har. Det er behov for et langt bredere kunnskapsgrunnlag, med forskning, undersøkelser og erfaringsinnhenting.

Vi spør: Hvor mange Michael-er finnes der ute? Hvor er den systematiske kunnskapsinnhentingen om flere tiår med utsendte diplomater og deres familier?

Hvor mange har slitt med relasjonsskader, tillitsproblemer og identitet? Hvor mange UD-barn har opplevd vold, omsorgssvikt, rusproblemer og overgrep, eller traumer fra krig og konfliktsituasjoner?

Hvilke endringer har UD gjort i sine rutiner når de har oppdaget omsorgssvikt og hjemkalt diplomater, slik at man får bedre forebyggende systemer for alle, og ikke bare agerer på enkeltsaker? Hvor store er mørketallene?

UD har også et historisk ansvar

UD sier at de har gjort mye de seneste årene. Vi er glade for at det nå finnes egne utreisesamlinger for barn og unge, og vi forventer at UD kvalitetssikrer innholdet i disse samlingene slik at de møter UD-barnas behov. Samtidig må vi fastholde UDs historiske ansvar for tidligere UD-barn.

Stenseth lover at UD skal være lydhøre for barnas historier, enten de kommer nå eller først i voksen alder.

Vi spør: Hvordan har UD tenkt å samle inn og lytte til historiene til barna som nå er voksne? Hvor ligger ansvaret for de av oss som allerede har opplevd urett? Hvor er tilbudene om tilrettelagt helse- og samtaletilbud, samlinger og historiefortellinger, slik misjonsorganisasjoner nå tilbyr sine misjonærbarn?

Hvor er anerkjennelsen av at det UD har tilbudt tidligere, har vært utilstrekkelig?

Vi erkjenner at dette er store og komplekse spørsmål som vil ta tid. Men vi er sikre på at det ikke holder å innføre enkelttiltak og så si seg fornøyd.

Fra vår side vil vi selv ta ansvar ved å etablere en interesseorganisasjon for UD-barn og inviterer andre til å ta kontakt for et stiftelsesmøte. Tilbakemeldingene vi har fått de siste ukene, viser at det er et stort behov for trygge møteplasser for UD-barn for støtte og erfaringsutveksling.