Vi har åpnet ganene våre for den store verden, la oss omfavne regnbueflagg og hijab også

KRONIKK: Det er noe fascinerende – nesten ironisk – med norsk identitet. Vi liker å tro vi er et folk dypt forankret i tradisjon: bunad, flagg og korps. Men ser vi litt nærmere etter, er norskhet alt annet enn ren og ubrutt. Den er en fargerik miks – en kulturell gryterett.

Vi liker å se på oss selv som verdensmestere i likestilling og frihet. For de av oss som er skeive, er 17. mai både en festdag og en kampdag. Foto: Beate Oma Dahle / NTB

Vi synger med andakt om landet vi elsker, og holder hardt fast i symbolene vi mener definerer oss.

Meksikansk taco har blitt en nasjonalinstitusjon – fredagskveldenes ukronede konge. Italiensk pizza ligger klar i fryseren i ethvert hjem, som et slags norsk arvestykke. Vi skåler i spansk cava og kaller det norsk hygge. Japansk sushi har sluttet å være eksotisk, den er blitt like norsk som lørdagsgodteri.

Men paradokset blir tydelig når mangfoldet ikke bare handler om mat. Når bunaden kombineres med hijab, eller regnbueflagget vaier, da skjer det noe. Blikkene blir strammere, og spørsmålene mer påtrengende. Vi er flinke til å omfavne det mangfoldige – så lenge det kan pakkes inn i matpapir, spises med pinner eller skylles ned med bobler.

Teori og praksis

Hvis vi elsker ideen om frihet, hvorfor nøler vi så med å omfavne den i praksis?

Vi har allerede vist at vi kan utvide rammene – vi har gjort taco til nasjonalrett og sushi til hverdagsluksus. Vi tåler mangfold i magene våre. Men tåler vi å se det i menneskene rundt oss?

Vi snakker ofte om identitet som noe som skal «bevares». Som om det er syltetøy vi kan sette på glass. Eller Grandiosa som vi kan fryse ned for senere. Men identitet er ikke noe du kan lagre bort. Den er levende, bæres i hjertet, vises i holdninger – og vaier i flagget. Identitet er som 17. mai-toget: Den beveger seg framover. Og jo flere som får plass i toget, desto sterkere blir vi som folk.

Vi liker å se på oss selv som verdensmestere i likestilling og frihet. For de av oss som er skeive, er 17. mai både en festdag og en kampdag. Det er den internasjonale dagen mot homofobi, bifobi og transfobi – en påminnelse om at friheten fortsatt ikke er likt fordelt. Mens du marsjerer og roper hurra for friheten, er det fortsatt unge som lurer: Tør jeg holde kjæresten min i hånden i skolegården på tirsdag?

Tåler vi frihet i praksis?

Nordmenn feirer friheten med store ord, men spørsmålet gjenstår: Tåler vi frihet i praksis? Er vi klare til å stå skulder ved skulder med alle som kaller Norge sitt hjem – ikke bare når det gjelder mat og musikk, men også når det gjelder hvem de er?

Det er greit å nyte japansk sushi på 17. mai, men vanskeligere å akseptere at noen andre ønsker å uttrykke sin kultur gjennom klær og symboler. Vi har gjort taco til norsk hverdagsmat, men vi blir fremdeles ukomfortable av bunad med hijab. Vi serverer cava til feiringen, men stusser når regnbueflagget vaier i skolegården.

Identitet handler ikke om hva vi spiser eller hva vi har på oss. Det handler om hvem vi anerkjenner som «en av oss». Hver gang vi trekker en grense, gjør vi fellesskapet vårt svakere. Et samfunn som virkelig er trygg i sin identitet, vokter ikke portene sine – det åpner dem.

La det åpne kjøkkenet få følge av hjertet

Så mens du roper hurra for frihet og likeverd, må noen spørre seg: er det greit at jeg viser hvem jeg er, akkurat i dag – på frihetens dag?

Vi har allerede åpnet kjøkkenet vårt for mangfold og vist at vi kan utvide hva som er norsk – nå må vi åpne hjertene våre. For 17. mai skal ikke være en dag der noen føler seg som gjester på en fest de hører hjemme på. Den skal være alles dag, fullt og helt.

«Kom mai, du skjønne milde,
slipp mangfoldet vårt inn.
La bunad møte hijab,
la regnbuen få vaie,
la heia-ropene nå
helt ut til sidelinjene.

La Norge være landet
der identitet er mer enn arv,
det er vilje,
det er raushet,
det er fellesskap.»

Så når du trer ut i mai med bunad, is og flagg – spør deg selv:
Hvem feirer du sammen med?
Hvem slipper du inn i vårt «vi»?
Og viktigst: Hvem kan vi bli, som folk, som fellesskap, som nasjon?

Kom mai, du skjønne milde – og la oss ha plass til oss alle.