Vi har malt oss inn i et sykkelhjørne

DEBATT: Vi har malt oss inn i et sykkel-hjørne.

Boligprosjektet Østraadt Havn. Foto: Illustrasjon av Plyo

At flere stortingsrepresentanter nå tar til orde for mer lokal styring, er vel og bra. Men helt ærlig, det er i stor grad regionalt, lokalt og interkommunalt vi selv har vedtatt standardene som nå skaper utfordringer.

Dette er ikke først og fremst staten, eller Statsforvalteren, mot fornuften, det er konsekvensene av tidligere beslutninger og ambisjoner.

Kolliderer med folks liv

At Ikea må planlegge over 1000 sykkelparkeringsplasser, og et stort boligprosjekt som Østraadt Havn nærmere 900, viser hvor galt det kan bli når standardiserte normer brukes uten tilpasning eller «sunn fornuft». Vi opererer med en norm på 3 sykkelparkeringsplasser per 100 m² på næring uavhengig av hva som bygges i sone 1 og 2 i regionalplanen.

I sentrum har vi en norm på 3 eller 2,5 sykkelparkeringsplasser per boenhet i kommuneplanen. Det betyr i praksis at bygger du 3 små leiligheter eller 3 hus, må du ha 9 sykkelparkeringsplasser, men bare 0,4 parkeringsplasser til bil per enhet, altså rundt 1,5 bilplasser totalt som alle 3 boenhetene må dele på.

Det er vanskelig å forklare folk. Og enda vanskeligere å forsvare når det ikke henger sammen med hvordan folk faktisk lever livene sine. Vi forstår det ikke alltid selv.

Vi er for ambisiøs politikk. Men politikken må være treffsikker. Når krav oppleves som uforståelige, lite relevante og unødvendig fordyrende, får vi ikke folk og næringsliv med oss. Da svekker vi både legitimiteten og gjennomføringen.

Det gir også liten mening å stille krav som forutsetter at folk velger bort bilen, før alternativene faktisk fungerer godt nok. Kollektivtilbudet må være et reelt valg og det er heldigvis én av flere grep stortingsrepresentantene kan hjelpe oss med. Finansiering av kollektivtilbudet er nemlig en statlig oppgave!

Virkemidlene må justeres

At klimamålene står fast, det vet vi. Men virkemidlene må justeres. Vi må bort fra standardiserte normer og over til mer stedstilpassede vurderinger, og vi må få lov til å justere egne vedtak når de ikke fungerer etter hensikten. Det er en annen ting stortingsrepresentantene faktisk kan hjelpe oss med; de kan senke kravene nasjonalt og dermed gi tillatelse til at det samme skjer regionalt og lokalt. Oddsen for at noen løfter det glødende kullet med bare hender? Sikkert null opphøyd i a-en. 

Men! Det er lov å appellere til sunn fornuft.

Så hva gjør vi da med mæring i sentrum? Når de skal flytte eller pusse opp, gjelder dagens regler og parkeringsnormer; 0.3 pr. 100m2.
Da kan man gå fra 300 parkeringsplasser til 30 med et pennestrøk. Og hva gjør vi når vi nasjonalt har forpliktet oss til at det kun skal fortettes fra sentrum og utover. Uten at vi kan ta hensyn til om de som skal bo der er håndverker med familie eller enslig?
Svaret er at vi har lagt opp til at det ikke skal handle om sunn fornuft, men om at alle skal bidra likt i det området de befinner seg. Det er ikke forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salomo.

Vi gikk for hardt ut

Problemet vi må ta innover oss er at vi har malt oss litt inn i et hjørne. Vi startet med så ambisiøse mål og standarder at det ville oppleves som et politisk nederlag å justere kursen. Og ingen gjør noe sånt med åpne øyne nasjonalt. Vi er tross alt ikke alene i verden og vi har forpliktelser vi må ivareta. At vi som stat noen ganger fremstår som om vi lider best-i-klassen-syndrom og er mer frivillig veiviser en deltaker når vi signerer avtaler. Det er litt hipp som happ, helt til vi får resultatet i fleisen. Men ingen vil eller tør si ifra talerstolen på Løvebakken at nå folkens, nå bruker vi tabbelakk i disse planene her og lemper litt på alle ambisjonene. Iallfall ikke et flertall på Stortinget, fordi det er altfor sent å snu nå. 

Vi må også evne å ta innover oss at det er til syvende og sist de regionale og lokale politikere som har satt agendaen her hos oss. En periode var Rogaland strengere enn staten når det gjaldt normer for parkeringsplasser. Problemet vårt nå er at staten opererer med samme tallene som vi satte oss og vil ikke vike en tomme, for en inspirasjon tenkte de sikkert i sin tid.

Ikea-saken tvinger oss til å ta en kollektiv kikk i bakspeilet og oppleve en ivrig maratonløpers verste mareritt: Vi gikk altfor hardt ut fra start, og nå slår resultatet av iveren oss i bakhodet med full kraft. Spørsmålet er hvordan vi skal komme over målstreken?