Vi har vel ikke et toparti-system i Norge?

AFTENBLADET MENER: Skal det bli mulig å lage statsbudsjett uten flertall i Stortinget? Forslaget har både gode og dårlige sider.

Er det disse to som skal lage statsbudsjett i Norge, eller må de drive hestehandel som i dag? Det er spørsmålet. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Med absolutt knappest flertall, altså ved hjelp av stortingspresidentens dobbeltstemme, later det til at Stortinget vil gå inn for å utrede en ny modell for budsjettbehandlingen i Norge.

I dag kreves det flertall i Stortinget både når statsbudsjettet behandles om høsten, og når revidert budsjett behandles om våren. Den politiske hestehandelen i forbindelse med budsjettbehandlingen gir de mindre partiene mye makt, fordi de kan sette dyre krav for å være med på å skaffe flertall for budsjettforslaget.

Disse kompromissene har ofte ført til vedtak som har skapt stor oppmerksomhet, og noen ganger også berettiget kritikk. Både fordi de kan skape store spenninger i regjeringen (vedtaket om forbud mot pelsdyroppdrett, som Venstre presset gjennom i 2019 mot Fremskrittspartiets vilje, er et eksempel på dette) og fordi de ofte koster mye penger.

Det nyeste eksempelet på det siste er at både Senterpartiet og SV stilte krav om henholdsvis reduksjon av matmomsen (prislapp 9 milliarder) og gratis barnehage (7 milliarder) i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett. Dette er penger som det definitivt finnes annen anvendelse for.

Det knappe flertallet på Stortinget, som består av de såkalte «styringspartiene» Ap og Høyre, vil endre reglene slik at det er de to budsjettforslagene som har flest stemmer i ryggen som til slutt settes opp mot hverandre. Ved en mindretallsregjering betyr det regjeringens forslag, samt forslaget fra det største opposisjonspartiet.

Samtlige av partiene, utenom Høyre og Ap, er kritiske til forslaget om å utrede en ny budsjettbehandling. Det er lett å forstå. Men dagens ordning kan gi svært stor innflytelse til partier som har relativt få velgere i ryggen. Hvor demokratisk er egentlig det?

Men så enkelt er det egentlig ikke. I et liberalt demokrati er også hensynet til mindretallet et sentralt element. Kompromisser og forhandlingsløsninger er i dette perspektivet en del av den demokratiske prosessen. Og del av det som litt høytidelig kan kalles norsk parlamentarisk tradisjon. Vi har ikke et topartisystem i Norge.

Dessuten: Vi frykter at Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har rett i at lojaliteten til de budsjettene som blir vedtatt vil svekkes dersom partiene tvinges til å velge mellom to budsjetter de ikke er fornøyd med. Da risikerer vi at det blir små og store kriser og «budsjettforhandlinger» året rundt. Det kan vel neppe være hensikten?

Samtidig er det et åpenbart problem at dagens system er dyrt. Hvis det overordnede målet skal være økonomisk ansvarlighet, ikke minst med tanke på den pågående eldrebølgen og behovet for å investere mye mer i å styrke landets forsvarsevne, er det ikke lenger rom for så mange kostbare hjertesaker.