Vi må innse at også Russland har legitime sikkerhetsinteresser

Europa er på krigsstien. Og fienden er Russland. Russofobi har lange tradisjoner, men den har blitt ekstrem etter at Russland invaderte Ukraina.

I dag mener «alle» at Russland er en trussel mot resten av Europa. Hvis ikke Russland slås tilbake i Ukraina, vil de rykke videre og true andre land i Øst-Europa eller i Skandinavia. Noen begrunnelse trengs ikke. For det finnes bare én fortelling om den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa: Russland er en aggressiv, imperialistisk stormakt som må stoppes. Det står om vår frihet og våre demokratier.

Det er svakheter med denne fortellingen. For det første: Russland er underlegen NATO-landene (uten USA) i personell og de fleste stridsmidler. For det andre: Russland har enorme landarealer og store naturressurser inkludert olje og gass. Er det sannsynlig at de ønsker enda mer land – med en befolkning som er fiendtlig innstilt overfor Russland?

Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 sto USA alene igjen som verdens ubestridte supermakt. Vi fikk en unipolar verden med USA i rollen som verdens ubestridte hegemon. Men verden ble ikke fredeligere. NATO rykket østover da tidligere østblokkland ble innlemmet i NATO. Noen hevder at det var landene selv som ønsket NATO-medlemskap, ikke USA som presset på. Ja, men det var åpenbart at NATO-utvidelsen østover ville stresse russerne. Hvis ønsket var fred, var det en særdeles dårlig idé å innlemme tidligere østblokkland i NATO.

USAs alenegang resulterte i regimeskifte-operasjoner i en rekke land. Maktskiftet i Kiev i 2014 var ett av dem. USA ønsket også regimeskifte i Russland. Den kjente amerikanske økonomen og geopolitiske analytikeren Jeffrey Sachs talte nylig i EU-parlamentet. Han sa: – USA forhandler ikke med en motpart de ikke liker. De prøver heller å styrte vedkommende regime, fortrinnsvis i det skjulte, men hvis det ikke virker, åpenlyst. Motparten er en Hitler – om det er Saddam Hussein, Assad eller Putin. Det er veldig bekvemt, og det har vært den eneste forklaringen som gis til det amerikanske folk.

Sachs hevder at krigen i Ukraina begynte lenge før 2022. I 2008 ble Ukraina lovet NATO-medlemskap av USA – mot de vesteuropeiske ledernes ønske. Det gjorde USA vel vitende om at det var en «rød linje» for Russland. Russland ønsker ikke amerikanske rakettsystemer ved sin grense, og de ønsker et nøytralt Ukraina. Ikke mer, ikke mindre. I dag har USA etablert rakettbaser i Polen og Romania.

Å hevde at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert vitner i beste fall om uvitenhet. Sachs karakteriserte forestillingen om at Putin vil gjenskape det russiske imperiet som «barnslig propaganda». Putins intensjon med krigen var å tvinge Zelensky til å forhandle om nøytralitet. Og forhandlinger foregikk allerede i dagene umiddelbart etter invasjonen. En avtale var nesten ferdigforhandlet, men ble blokkert av USA. Talspersoner for Det hvite hus sa det i klartekst: USA ønsket å svekke Russland med en utmattende krig i Ukraina.

I dag er rollene byttet om. Med Trump tilbake i Det hvite hus ønsker USA fred med Russland. Det skulle man tro ville bli positivt mottatt i Europa. Men våre politikere ser ut til å befinne seg i en krigseuforisk «tåke» og fortsetter å fremstille Ukraina som et bolverk for våre vestlige demokratier. Guri Melby, Ine M. Søreide Eriksen, Sylvi Listhaug – alle vil de fortsette krigen – og la enda flere tusener soldater dø på slagmarken. Er de også villige til å risikere atomkrig ?

Hvor er viljen til dialog? Hvor er viljen til å forsøke å forstå motparten? Vi må ikke akseptere fiendebildet som tegnes av Russland. Vi må innse at også Russland har legitime sikkerhetsinteresser. Vi vil aldri få trygghet på vår side av grensen uten at vår store nabo også føler seg trygg.