Vi må snakke mer om urettferdighet på jobben

Det egner seg ikke å bli forbannet på jobben. Hva skjer da, spør Jørgen Flor. Foto: Siri Øverland Eriksen

Jeg savner mer nysgjerrighet i sykefraværsdebatten på hva som gjør arbeidslivet vanskelig for mange.

Psykiske plager er en av de viktigste årsakene til sykefravær og frafall i arbeidslivet. Samtidig vet vi at det finnes norske arbeidstagere som sluntrer unna på jobb og regelrett saboterer arbeidsplassen sin. Dette gjør de ved å unngå arbeidsoppgaver på jobb, ta ut flere egenmeldingsdager enn det som er riktig, og ikke minst ved å sykmelde seg. Disse personene er antageligvis mange av de samme som i sykemeldingsdebatten blir kalt late eller sytepaver. Kan de skylde på sin psykiske helse?

Ryggmargsrefleksen i møte med slik adferd er å sanksjonere, straffe og innskrenke. Umoralsk adferd må få konsekvenser, tenker vi, og ingen skal få snylte på godene vi alle må betale for.

Problemet er at vi kan sanksjonere så mye vi vil, men det hjelper lite hvis vi ikke forstår mekanismene som får folk til å unngå jobben eller sabotere arbeidsplassen. For å løse denne delen av sykefraværsproblematikken behøver vi kunnskap om psykologiske årsaker.

Innoverbrist

Jeg mener vi snakker lite om hvor mye urettferdighet som oppstår på en arbeidsplass.

Du kan bli anklaget for å ha gjort noe galt eller du kan bli fortalt at du presterer dårligere enn du selv tenker. Sjefen kan avslå ditt ønske om fri eller ferie når det er rolig på jobben, eller du kan få tyngende oppgaver som kjennes urettferdig. For ikke å snakke om at du kan kjenne deg forbigått.

Den vanlige reaksjonen på slik opplevd urett, er å bli sint. Her kommer vi til et annet viktig kjennetegn ved arbeidslivet: de strenge, uskrevne reglene om å være profesjonell, rolig og behersket. Vi skal smile og holde masken. Det betyr at mange helt normale følelser, som sinne og tristhet, ikke finner noen vei ut.

Hva gjør folk når følelser ikke kan slippe ut?

De lar dem gå innover i stedet. Jeg kaller dette innoverbrister. Det er implosjon mer enn eksplosjon.

Vokser seg verre

På kontoret hos fastlegen blir dette til diagnoser som «psykisk ubalanse», «utbrenthet» og «stressreaksjon». Hvis de ikke håndteres, kan de vokse seg til noe enda verre; offer-mentalitet, bitterhet og hatske følelser overfor arbeidsstedet, kolleger og ikke minst sjefen. Paradokset er at den du aller minst bør bli sint på, sjefen, er den som trigger de sterkeste negative følelsene. I en undersøkelse erkjente halvparten av australske arbeidstagere at de ignorerte sjefer som behandlet dem dårlig.

Jeg mener at innoverbrister er typiske på jobben fordi utoverbrister, det å bli forbannet, ikke egner seg. Sterke følelser blir i stedet til destruktive strategier som ikke bare koster enormt mye penger, de er også svært krevende å oppdage.

Helt normale uttrykk for opplevelsen av urettferdighet blir sosialisert vekk. Slik må det kanskje være – vi kan ikke rope og smelle hver gang vi kjenner oss forbigått.

Viktig forskjell

I boken Bristepunktet sammenligner jeg opplevelsen av urettferdighet på jobben med barns følelse av urettferdighet hjemme. Barn kjenner seg små når foreldre bestemmer noe de er uenige i. Mamma eller pappa har makt til å bestemme og protestene blir fort slått ned. Det ligner makt-asymmetrien på jobb.

Men det er minst én viktig forskjell på det å være et barn som opplever seg urettferdig behandlet, og det å være arbeidstager som føler det samme. Den sistnevnte har ansvar for å uttrykke uretten sin på en måte som er konstruktiv og kan forstås, fremfor å trekke seg unna eller sabotere.

Min påstand er at arbeidssteder som tar rettferdighet og følelsesmessig klima på alvor, også vil forebygge sykefravær. En sjef som er klar over at sinne og tristhet finner andre veier ut, og et Nav eller fastleger som vet noe om opprinnelsen til passiv-aggressive strategier og innoverbrister, får en helt annen verktøykasse.

Jeg savner mer nysgjerrighet i sykefraværsdebatten på hvilke fenomener og faktorer som gjør arbeidslivet vanskelig for mange. Først når vi ser hvordan urett og innestengt sinne blir til unnasluntring og kontraproduktiv adferd, kan vi forebygge både kostbare sykmeldinger og ødelagte arbeidsmiljø.