Vi må tørre å være ærlige om «Stem FrP»

Jeg er en stolt nordmann.

Født og oppvokst her, med norsk som morsmål og en identitet rotfestet i norske verdier.

Likevel minner samfunnet meg stadig på at jeg ikke ser ut som majoriteten.

Det er en virkelighet jeg har lært å leve med, men som blir stadig vanskeligere å ignorere i takt med samfunnsutviklingen.

Nylig skrev VG og Faktisk.no om «Stem Frp»-trenden på sosiale medier, som startet etter at Youtuber iShowSpeed hadde et kaotisk Norgesbesøk.

Noen mener at oppfordringen blir brukt rasistisk i kommentarfelt, og ser det i sammenheng med en økende polarisering.

Jeg ser det samme. Og vi må tørre å være ærlige.

Foto: Skjermdump

Dette er «Stem Frp»-debatten:

• I september skrev VG om fenomenet «Stem Frp» for første gang. Medieforsker Steffen Krüger sa at når folk skriver «Stem Frp» i kommentarfelt i sosiale medier, er det ikke nødvendigvis bare for å oppfordre folk til å stemme.
• Krüger mener oppfordringen er en såkalt «hundefløyte»: – Den er ment for å si noe kritisk og fordømmende om utlendinger, uten å si det rett ut.
• – Det brukes unektelig også på en svært rasistisk måte, uttalte Unge Høyre-leder Ola Svenneby uken etter i VG. Det utløste sterke reaksjoner hos Jon Helgheim (Frp), som kalte kritikken «spekulativt og konspiratorisk».
• Kort tid etter uttalte en rekke ungdomspartilederne at de var enige med Ola Svenneby, og det førte til enda mer kritikk fra Frp.
• «Stem Frp» skapte stor debatt i norske medier. Både unge og VG-kommentator Astrid Meland tok til orde.
• Nylig stilte 20 år gamle Christian opp i en sak i VG hvor han forteller hvorfor han legger igjen slike kommentarer. –⁠ Menn som meg blir nedsnakket, sier han
• Unge Meninger har hatt flere innlegg om debatten. Kitty Theobald mener «Stem Frp» ikke er en morsom trend.
• Milan Aran skrev at det også er et problem «hvor raskt vi stempler unge mennesker som rasister uten å gi dem en sjanse»

Som barn opplevde jeg det på skolen. Da jeg flyttet til Oslo i starten av 20-årene, følte jeg at samfunnet hadde endret seg.

Jeg kunne gå i årevis uten å møte direkte hat.

Men da jeg nylig flyttet til Bærum, fikk jeg en annen opplevelse. Foraktfulle blikk.

Små, men merkbare tegn på at jeg ikke hørte til.

Og for første gang på nesten to tiår opplevde jeg en åpenlys rasistisk handling.

En forbipasserende kastet en milkshake på meg fra bilen sin og ropte «jævla pakkis».

Jeg har mer troen på at det er tidene som forårsaker dette en nødvendigvis området jeg bor i.

Dette er den farlige spiralen vi står i.

Alexander sammen med kompiser i oppveksten. Foto: Privat

Når kriminaliteten øker, vokser også fordommene. Når regjeringen svikter i håndteringen av vold, opplever vi en økning i hat og fremmedfrykt.

Og midt i dette sitter vanlig folk, de lovlydige, integrerte nordmennene med en annen hudfarge og ser på hvordan debatten hardner til fra begge sider.

Menneskerettigheter handler ikke bare om individets frihet, det handler også om å beskytte samfunnet som helhet.

Hvis vi vil skape et Norge der folk lever i harmoni, må vi tørre å sette grenser. Kanskje kan vi da også fjerne roten til rasisme på sikt.

Vi kan ikke lenger ignorere realitetene. Vi må handle nå, før det er for sent:

Strengere straffer for vold og alvorlig kriminalitet. To ukers varetekt for knivstikking er et hån mot ofrene.

Nulltoleranse for utenlandske kriminelle. Har du fått opphold i Norge og begår alvorlig kriminalitet?

Da bør det straffes.

Reell integrering, ikke symbolske tiltak. Vi må skape reelle muligheter for innvandrere til å bli en del av det norske samfunnet – både gjennom arbeid og kultur.

En slutt på hatet – fra begge sider. Rasisme og fremmedfrykt er like destruktivt som kriminalitet. Vi kan ikke la noen av delene definere Norge.

Jeg ønsker ikke å være en del av den polariserte støyen. Jeg vil være en del av løsningen.

Vi kan ikke la frykten styre oss.

Og vi kan ikke la hatet definere oss.

Når en stor andel av de som begår visse typer kriminalitet har innvandrerbakgrunn, får det konsekvenser for alle oss andre som aldri har gjort en flue fortred.

Vi opplever mistroen, blikkene, og de tause fordommene.

Vi blir holdt ansvarlige for andres handlinger, og det er både urettferdig og farlig.

Jeg har aldri brydd meg om hvor folk kommer fra, hvilken hudfarge de har, hvem de elsker, hvilket kjønn de identifiserer seg som eller hvilken gud de tror på.

For meg handler det ene og alene om hvem du er som menneske.

Men det betyr også at jeg reagerer når jeg ser urettferdighet, både når samfunnet svikter i møte med kriminalitet, og når fordommer og hat får grobunn.