Vi påberoper oss en rett til fjellet – men har vi egentlig den retten?

Jeg forstår at hyttebygging og arrangementer er viktige for kommunene – det gir arbeidsplasser, inntekter og liv i bygdene. Men det fritar oss ikke fra å stille de vanskelige spørsmålene: Hva skjer når denne utviklingen skjer på bekostning av villreinen?

Det hevdes ofte at det må være plass til både mennesker og dyr. I teorien er det riktig. I praksis ser vi noe annet. Hytteområdene utvides, løypenettene blir tettere, og ferdselen øker år for år. Bit for bit tar vi oss inn i leveområdene til en art som har vært her i flere tusen år. Vi mennesker påberoper oss en rett til fjellet – men har vi egentlig den retten, når konsekvensene er så godt dokumentert?

Forskning på villrein er tydelig: økt ferdsel og aktivitet fører til forstyrrelser, endret trekkadferd og redusert tilgang til viktige beiteområder. Dette er ikke synsing, men kunnskap utviklet over tid av fagmiljøer med høy kompetanse. Derfor er det bekymringsfullt når denne kunnskapen bagatelliseres eller avvises fordi den er upraktisk.

Debatten etter skirennet Hovden Tour illustrerer nettopp dette. Det argumenteres for at «det bare er én dag i året», at løypa ble lagt om, og at reinen har «milevis med fjell» å trekke til. Men dette perspektivet overser det viktigste: summen av belastninger. Ett arrangement er ikke problemet alene – det er helheten av inngrep, ferdsel og forstyrrelser gjennom hele året.

Når det til og med observeres rein i området dagen før et renn, burde det være et tydelig signal om å utvise føre-var-holdning. I stedet ser vi en vilje til å gjennomføre – og etterpå forklare hvorfor det likevel gikk bra. Det er en risikabel tilnærming.

Jeg registrerer også uttalelser om at villreinen «ikke ble særlig forstyrret», og at den «har det bra». Slike vurderinger står i kontrast til det forskningen forteller oss om arten som helhet. Å redusere problemstillingen til hva som skjer «den ene dagen» eller i «den ene sesongen», blir for snevert.

Dette handler ikke om å være mot skirenn eller friluftsliv. Det handler om å erkjenne at vi allerede har strukket grensene langt, og at noen områder må skjermes bedre dersom vi skal ta vare på villreinen for framtida.

Vi liker å tenke at vi forvalter naturen med klokskap. Da må vi også være villige til å justere kursen når kunnskapen tilsier det – selv når det koster.