Vi ser ikke verden slik den er, vi ser verden slik vi er

KRONIKK: Kunsten er et fritt rom i en ufri verden, og denne friheten kan i seg selv virke provoserende.

Hva var vi uten denne kreative dimensjonen som er i oss og utenfor oss og som gir menneskelivet mening i et ellers likegyldig univers? Foto: Shutterstock

Kunsten har hatt ulike funksjoner opp igjennom historien. Den har alltid skapt uenighet og diskusjon. Fenomenet kunst dukker med ujevne mellomrom opp i samfunnsdebatten, og det mangler aldri på ulike definisjoner på hva kunst er og hva den skal brukes til.

Estetiske idealer har variert. Kunsten er dynamisk og ikke statisk. Det klassiske platonske idealet var en treenighet mellom det sanne, det skjønne og det gode. Dette idealet var evigvarende og gitt, ifølge Platons idéverden. Denne triaden har brutt sammen av ny innsikt og bitre historiske erfaringer.

Den autonome kunsten

I antikken inneholdt sju frie kunster, septem artes liberales, retorikk, grammatikk og dialektikk, aritmetikk, musikk, geometri og astronomi. Reminisenser av dette finner vi i den gamle examen artium. Disse teoretiske fagene hadde sin praktiske motsats i artes mechanicae, som var håndverk, skulptur, maleri og skriving, gjerne det vi ville kalt kunst i dag. Fra middelalderen fram til barokken, var maleriene stort sett bibelillustrasjoner, bestilt av kirken eller private oppdragsgivere. Kunstneren ble sett på som en dyktig håndverker som laget det oppdragsgiver ville ha. Kunsten reflekterte et felles verdensbilde.

Kunsten blir først autonom ved framveksten av private gallerier i de store byene og et dannet og pengesterkt byborgerskap. Da lager kunstneren kunst ut fra sitt eget blikk og en ny og friere estetikk, og selger til et anonymt publikum.

I moderne forstand kan vi kanskje si at kunst = estetikk + dramatikk. En kunstner tar en ting, et blikk, en følelse, et inntrykk og gir dette en form, en bearbeiding, ut fra en idé, tanke og estetisk bevissthet. Dramatikken oppstår gjennom en konflikt eller en kontrast eller en spenning, uttrykt gjennom toner, farger, bevegelser, mimikk, eller ord og språk. Denne konflikten gis en form som maleri, en sang, en tekst, dans, drama eller ren musikk. Å artikulere en livsfølelse, og gjennom denne artikuleringen skape en ny og annen virkelighet, et kunstnerisk univers.

Ordet tre og treet

En kunstner er et menneske som har en kreativitet og et uttrykksbehov, og som i en viss forstand vil gjenskape virkeligheten i sitt bilde. En gjenskaping av virkeligheten i en tekst, et maleri, en sang eller et fotografi, er ikke virkeligheten, men sin egen virkelighet med sin egen lovmessighet.

Det er denne kunstneriske virkeligheten en kunstneren skaper.

Den tyske forfatteren Alfred Döblin (1878–1957) sier at temaet er ingenting, men at penselstrøkene er alt. En annen berømt maler og surrealist, belgiske René Magritt, skriver i et maleri at «Dette er ikke en pipe». Nei, det er en avbildning av en pipe, en illusjon skapt av form og farge. Den kan ikke fylles med tobakk og røykes.

Språk og kommunikasjon er så naturalisert og den tradisjonelle forestillingen er at språket er gitt av Gud som også skapte virkeligheten. Men språk og virkelighet er ikke det samme, og dette skillet mellom språket og virkeligheten gjør at litteraturen blir sin egen virkelighet.

Språket er arbitrært, tilfeldig. Ordet tre er ikke det samme som et tre, men det refererer til et tre. Kunsten oppstår gjennom et menneskes møte med verden. Fra hulemaleriene og fram til i dag har vi hatt et behov for å fortolke og forme våre inntrykk av verden omkring oss. Og vi møter alle verden med vårt eget individuelle blikk. Vi ser ikke verden slik den er, vi ser verden slik vi er.

All kunst hogges bokstavelig eller metaforisk ut av ei steinblokk, som Michelangelos berømte pietá i Peterskirken i Roma, som er hogget ut av et stykke Carrera-marmor. Han skal ha sagt at den perfekte skulpturen alltid finnes inne i blokken. Kunstneren må bare vite hva som ikke skal være med. Det samme gjelder for musikken, som må skapes ut fra de gitte tonene og balansen mellom tonene og stillheten. Litteraturen må skrives ut fra alfabetet og bokstavene som blir til ord som må veies og velges og gjerne utelates, billedkunsten ut fra former og farger, dansen og sangen og skuespillet ut fra den menneskelige kroppens muligheter og begrensninger.

Lytteposter

Kunstnere og de ulike kunstartene fungerer som samfunnets sanseapparater. De er hele tida åpne mot tidsånden og samfunnsutviklingen. Her har kunsten også en viktig samfunnskritisk funksjon. I H.C Andersens berømte eventyr blir keiseren tilbudt klær av et stoff som er så fint og eksklusivt at selgeren sier at han ikke vil merke at han har det på seg. Dette har hoffet og publikum langs det keiserlige opptoget også blitt fortalt, og de stønner begeistret over den eksklusive bekledningen. Helt til en liten gutt peker og sier: - Men keiseren er jo naken!

Kunsten er viktig fordi den er den mest følsomme indikatoren for samfunnsutviklingen. Kunsten er et fritt rom i en ufri verden, og denne friheten kan i seg selv være provoserende.

Kunstneren har evnen til å ta et emne av tre, metall eller av glass, ord og toner, former og farger og bøye materialet inn under en vilje, styrt av kunnskap og estetisk forståelse og lage artefakter som reflekterer tida og menneskene og er av varig verdi.

Vi bør ikke la oss provosere av en kunst som er vanskelig tilgjengelig og ikke umiddelbart forståelig. La oss heller tenke at kunsten kanskje reflekterer en uoversiktlig og komplisert indre eller ytre verden.