Vi trenger Støre, Stoltenberg og Barth Eide i regjering sammen med de dyktigste i Høyre og Venstre

Vi har tatt for gitt at Norges sikkerhet har vært garantert av USA, vår nærmeste allierte, og av artikkel 5 i Atlanterhavspakten (NATO), prinsippet om «en for alle, alle for en». Det har igjen ført til at norsk politikk i hovedsak har dreid seg om innenrikspolitikk. Og en vesentlig del av norsk innenrikspolitikk, uansett politisk tilhørighet, har vært å imøtekomme befolkningens umettelige krav om stadig mer velferd.

Jeg drister meg til å beskrive norsk utenrikspolitikk i denne perioden som politisk hobbyvirksomhet for spesielt interesserte, selv om vi har hatt aktive utenriksministre som har fartet verden rundt med åpen lommebok og delt ut oljemillioner til mer eller mindre prisverdige formål.

Sammenliknet med innenrikspolitikken, har utenrikspolitikken hatt en beskjeden plass i mediebildet og i folks bevissthet. Blant dagens stortingsrepresentanter er det svært få som kan demonstrere dybdekompetanse og -kunnskap om utenrikspolitiske og geopolitiske spørsmål og prosesser. Vi har bare en håndfull politikere som har et internasjonalt politisk nettverk og som komfortabelt behersker de internasjonale politiske miljøer og utfordringer.

Årets stortingsvalg skiller seg ut fra alle de foregående. I dag har vi et Ukraina og et Europa i krig. Vi har en verden som styres av despoter i Beijing, Moskva og Washington D.C. I Norge og Europa er det usikkert om USA vil løfte en finger for å beskytte oss i en krisesituasjon. På grunn av bøllene i Det hvite hus gir heller ikke artikkel 5 i Atlanterhavspakten den samme trygghet som tidligere.

Krigen i Europa og det internasjonale trusselbildet angår i høy grad Norge, og vil påvirke norsk politikk mange år. Hvordan vi driver vår utenrikspolitikk i tiden fremover, vil påvirke vår innenrikspolitikk. Utenrikspolitikken vil ha mye større betydning og konsekvenser for innenrikspolitikken enn tidligere. Det virker imidlertid som om få politikere, både de som er tilhengere av internasjonal alenegang, og de som er tilhengere av en mer forpliktende tilknytning til Europa, har tatt inn over seg alvoret i det nye politiske landskapet. Både politikere og mange av medienes politiske kommentatorer er fortsatt opphengt i gamle utdaterte politiske strukturer, representert ved sosialistisk og ikke-sosialistisk blokkpolitikk.

Uansett hvem som vinner høstens stortingsvalg, sosialistene eller de borgerlige partiene, så er det viktig at landet vårt får en handlekraftig og kompetent regjering som er i stand til å navigere oss gjennom et urent internasjonalt farvann. Da må vi få en regjering uten bakstreverske partier og uten internasjonale bremseklosser. Bremseklosser som finnes på begge sider av den politiske midtlinjen. Vi må få en proaktiv koalisjonsregjering bestående av Arbeiderpartiets tre dyktigste politikere, Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide, og de dyktigste politikerne i Høyre og Venstre. En slik regjering har blitt beskrevet som ren utopi av mine mange politiske venner og diskusjonspartnere. Men jeg mener at det haster med at den blir en realitet. Jeg vil påstå at Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre har mer til felles i dagens politiske landskap enn Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. Vi så hvordan det gikk da Ap var i regjering med Sp. Det førte til at Ap og Jonas Gahr Støre fremsto som en stakkarslig svarteper med Sp som politisk tvangstrøye.

En blåblå regjering med Sylvi Listhaug som statsminister, og med et haleheng av Høyre og Venstre, gir heller ingen grunn til å sprette sjampanjen. Med politisk uvær i Europa virker en slik koalisjon ganske så deprimerende.

La oss få de dyktigste politiske navigatører til å styre landet i en krevende tid, gjennom opprørt internasjonalt farvann. La oss få en regjering uten internasjonale, bakstreverske bremseklosser. La oss få en regjering der Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre kan få full uttelling for sitt potensiale. La en utopi bli realitet.